Jeg merker godt at dette er en tenkeuke. Det kverner og går frem og tilbake i topplokket. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Nå er alt opp til meg. Jeg må ta et valg om jeg vil fortsette behandlingen eller avbryte.
fortsetter jeg behandlingen, må jeg gjøre en del forandringer og gjøre ting annerledes enn jeg har gjort. Jeg må opp i vekt og kjempe hardt hver dag. etterhvert vil jeg komme i fase 2, og jeg vil kunne få oppfylle en liten drøm, nemlig leilighet i trondheim. Avbryter jeg behandlingen, er jeg på egenhånd mot eller med sykdommen, og etter hva jeg har opplevd de siste dagene, tror jeg det blir utrolig vanskelig. Det er vanskeligere enn jeg trodde. Og avbryter jeg behandlingen må jeg bo i en omsorgsbolig. Det er ikke akkurat det jeg ønsker. Det er et utrolig vanskelig valg å ta, fordi jeg er så ambivalent. Det er utrolig godt å være hjemme, og jeg vil så iinderlig oppleve alt i sommer. Men samtidig vil jeg ikke ha det som jeg har det nå heller. Valget er så vanskelig. hvem velger?
Det er alltid vanskelig før man bestemmer seg. det vet jeg. kanskje det blir lettere når jeg har bestemt meg.
skal jeg høre på llysten eller fornuften? jeg er spent på hva jeg bestemmer meg for.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Det beste er nok at du fortsetter å følge opplegget til du har langt mer kontroll over sykdommen.Å prøve å stå på egne ben i den fasen du er nå,virker slett ikke lurt for deg.Ambivalensen i seg selv sier at du fortsatt absolutt bør følge opplegget. Lykke til :-)
SvarSlettDette burde ikke være et problem for deg Frida! Du vet jo hva som må til for å overleve og ha det gøy. Du må spise. Og hvis du spiser så kan du jo være hjemme.
SvarSlettIkke la anoreksien styre deg! Det er en diagnose, og den skal du få bort. Ikke fordyp deg i problemene, lev i stedet!
Jeg har slitt med spiseforstyrrelse. En mild en. Men det var ille nok når det var på sitt verste. Jeg fikk hjelp og ble innlagt.
Men det var først når jeg kom ut og stakk av fra hjelpen, jeg ble bra igjen.
Jeg sluttet å tenke. Jeg levde i stedet. Å plutselig så begynte jeg å tenke: "hva faen fikk jeg ut av dette? Uansett hvor lite jeg hadde spist, så hadde garantert noe foret meg opp igjen!"
Så valget ble egentlig å leve skikkelig godt eller å dø. Jeg valgte å leve skikkelig godt. Selfølgelig klarer jeg ikke det 100 %. Men jeg har drømmen.
skriv en liste. ting som er + på den ene siden. Og ting som er - på andre. Bruk tid på plussiden, minde på minussiden. Jeg vet tankegangen. Jeg vet at det er et helvette. Mitt var bare halve av ditt. Ikke det en gang.
Ikke tenk så mye i tenkeuken din. Lev istedet!!! Ha det gøy, drit i maten, og når du blir sulten så spiser du. Når du er mett, begynner du å leve igjen. Gjør ting som betyr noe for deg. Drit i kaloriene. Det er bare ett tall. Vi har fått ett liv. Som vi kan gjøre hva søren vi vil med. Diagnosen anoreksi er noe vi mennesker har lagd. Lag noe eget som er bedre, noe du har gjort!
Ny regel:
Lev.
Ha det gøy.
Ikke tenk.
Ikke føle.
Ikke tenk på maten, den er automatisk der når du trenger den.
Og til slutt ta en avgjørelse når du er ferdig med uken. Det er jo da du vet svaret best. Svaret vet du når du er ferdig. Ikke underveis!
Til informasjon,det er veldig avhengig av kognitiv funksjon og ernæringssituasjon om man greier å tenke friskt eller sykt.
SlettNår man har TENKEUKE er hele meningen at man skal TENKE på hva man vil/ønsker videre.Man skal forsøke å kartlegge sin egen motivasjon,og deretter bestemme seg for om man vil fortsette behandlingen.
Når man har anoreksi,merker man ofte ikke sult eller metthet,og om man merker det,fornekter man det og lar være å spise uansett.Man kan faktisk ikke "lev istedet"for å tenke på om man skal ta et valg som betyr liv,død eller bare en eksistens.
For å få et liv igjen etter anoreksien er det viktig at man får snakket om problemene,for det ligger stort sett alltid noe bak.Glatter man over det egentlige problemet,er muligheten for oppblomstring av sykdommen mye større.
At anoreksi er en diagnose,er ikke uten grunn.På samme måte som at kreft er en diagnose.Så skal man bare "lage"noe annet å leve for?Det blir for dumt,for det er faktisk ikke slik livet fungerer.Virker ikke som du har forstått mye av hvordan tankegangen ved alvorlig anoreksi er,men du var jo "heldig"som fikk en mild variant av spiseforstyrrelse,for da kunne du jo bare velge å leve godt.
"Ikke tenk på maten,den er automatisk der når du trenger den"skriver du,men når man har anoreksi handler det stort sett om at man ikke føler at man fortjener den eller har godt av den.Hadde det kunne vært så enkelt som du får det til å virke.....
Jeg sier overhode ikke at det er enkelt. Jeg hadde kanskje en mild variant av spiseforstyrrelse. Men jeg klarer nesten ikke å fungere fordi hjertet er dårlig etter jævla mange selvmordsforsøk. Jeg fikk høre at jeg hadde bare måneder igjen å leve. Jeg går hver dag å vente på at jeg skal dø.
SlettSamme med spiseforstyrrelse. Du går hver dag og venter på at den skal ta deg. Akurat som at du venter på at du skal dø. Fordi noen leger har sakt det, at du skal dø. At noen har sakt at du har anoreksi. Selfølgelig kan ikke jeg si at jeg skal overleve. Jeg skal jo dø. Frida kan ikke si at hun ikke har anoreksi, hun har jo det. Men det er noe som kalles å LEVE. LEVE med HÅP.
Hvis jeg skal tenke på hva jeg skal gjøre for å ikke dø, når jeg ikke kan gjøre noe, så har jeg kastet bort tiden min.
Samme med frida. Hvis frida vet hun ikke kan stanse spiseforstyrrelsen selv, må hun ha behandling. Hun har et valg. Men hun har en uke til å bestemme det på. 1 UKE!!! En uke hun kan virkelig leve. Og sikkert 80 år hun kan fortsette å leve etter det. Så derfor mener jeg at hun bør leve denne uken. Finne ut hva hun klarer uten å tenke på det. For hvis tankene tar overhånd, vil ikke hun klare å ha det gøy.
Når du har levd i en uke kan du oppsummere. Gikk det bra? Gikk det dårlig? Spiset jeg? spiste jeg ikke? Tenkte jeg negativt? Positivt? hadde jeg det gøy? gikk det forferdelig?
Og da kan hun finne ut hva som er riktig i forhold til hvordan det gikk. Istedet for å sitte som et stort spørsmålstegn her og nå.
Og jeg tror Frida klarer å leve slik som jeg vil kun skal. GODT!
Ikke kom her og si at jeg får det til å virke enkelt. Jeg har dager igjen å leve. Men ikke 80 år som alle andre. Bare fordi jeg ikke klarte å leve. Fordi jeg gjorde min livs største feil. Men jeg vil ikke leve de siste dagene fordi noen har laget noe kalt "hjerteproblemer"!! Jeg vil leve fordi jeg ve at alt skjer for en grunn. Hvis dette ikke hadde skjedd meg kunne jeg ikke fortalt andre hvor viktig det er og leve.
Jeg er 15. Frida er 18. Jeg kan ikke leve mere. Frida kan. Men vi har en ting til felles. Vi har HÅP.
Tror du ikke jeg vet det du skriver? Tror du jeg begynte å spise fordi "maten kom til meg?" Men det gjorde det på et annet vis en det er ordrett skrevet. Maten kommer til frida når hun trenger den. Jeg gikk ikke måneder uten mat og syntes det var enkelt å spise. Ingenting er enkelt når man er spiseforstyrret. Men det er fordi man låser seg fast.
Lev frida! Ha det gøy! Ting er enkle. Hvis du gjør dem enkle. Jeg ville ikke dele min vonde historie her, men jeg blir så irritert når folk mener jeg ikke vet. For jeg gjør. Men det er slik som Anita skriver som gjør det syk. Å tenke så proffesjonelt. Å henge seg opp i problemene gjør at du blir så mye fokus rundt det. Og gjør de verre.
Ikke la en diagnose ta livet av deg. Ikke la en diagnose gjøre deg dårlig. Jeg ble frisk jeg. Fra anoreksien verfall. Men jeg hadde tusen problemer som bordeline, bipolar, schizofreni and so on... Vet du hvorfor jeg skriver hadde? Fordi jeg valgte å leve. Diagnosene er der fortsatt. Mener legene da.. Men jeg har det gøy. Jeg har det vondt. Men gøy. Man bruker dobbelt så mye energi på å være syk enn å prøve å være glad.
Dette skriver jeg fordi jeg unner deg et perfekt liv. Jeg hadde gjort hva som helst for at du skulle hatt et suverent liv. Men jeg vet du kommer til å få. Du har et valg frida. Men velg når du har levd. Jeg mener at man bør leve, så velge etterpå.
Fortsettelse....
SlettOg det er greit hvis du Anita mener noe annet. For jeg skjønner at det er vanskelig. Har vært der selv. Men jeg mener man bør leve. Jeg gjorde ikke det mens jeg hadde sjangsen. Og se hvordan alt kommer til å ende meg meg. Jeg ble så opptatt av å leve med sykdommen at jeg glemte den friske verden. Jeg ble opphengt i diagnosen. Jeg ble diagnosene.
Hvis man skal ta eksempelet kreft da. Så ble jeg kreft. Jeg hadde det ikke. Og jeg angrer så mye i ettertid. Jeg var kaskje hakket dummere enn de fleste. Levde lite og tenkte mye.
Men herregud så mye meninger vi kan få fram blant alt dette. Alle mener forskjellig. Jeg ville bare få fram min.
Jeg hadde ikke skrevet at dette om jeg ikke hadd brydd meg eller visst. Jeg kan kanskje ikke ha noe mere å si i live i morgen. Så jeg gir mitt håp her i dag.
Lykke til Frida. Lev - Og velg livet bit for bit!
utrolig sterkt å lese,sitter med klump i halsen og tårer i øynene....:(
SlettDesverre fungerer helsevesnet sånn at man blir behandlet som en diagnose,istedet for å se mennesket bak.Dette skyldes jo ressursmangler og samlebåndsbehandling.
Desverre vet vi ikke om hvordan og om Frida'shjerte og andre indre organer har tatt skade,men å evt.bare leve en uke uten å få i seg mat,kan i verste fall bety at kroppen hennes ikke orker mer.
frida sier hun vil leve,men om hun overlever hjemme,i den fysiske og psykiske situasjonen hun er nå,er usikkert.Jo lengre man er ned i vekt og sitter fast i gjørma,jo vanskelig er det å komme seg ut av det på hjemmebane.
Det er frida som til syvende og sist må ta valget,men som hun sier så vil hun bli frisk,men er ikke klar for behandling nå.I verste fall kan hun dø i påvente av den eventuelt kommende motivasjonen.Går det for langt i feil retning,blir det tvangsinnleggelse med sondeforing igjen,og da er man tilbake til der men startet.
Har selv vært i samme sko som Frida pga.anoreksi,der jeg så og si var død.Men jeg døde ikke,og det er jeg glad for i dag.Målene mine er rett rundt hjørnet,og jobb står for dør i august.Ingenting vil bli som det en gang var,men det kan bli bedre eller det kan være tilfredsstillende.
Synes det blir bare vanskeligere og vanskeligere å gi Frida råd om hva hun bør gjøre,for så lenge hun ikke er med på det,er det ikke mye vi kan gjøre.Der hun er nå,tror jeg det beste for henne,er at andre tar valget for henne.Jeg tror ikke hun er i stand til å ta det valget nå.
Jeg har noen ganger tenkt på at det var litt godt at andre bestemte at jeg skulle tvangsfores,for da slapp jeg å ta valget selv.Men jævlig var det uansett.
Det du skriver om at du kanskje var dummere enn andre,er jeg absolutt ikke enig i.Når man er så ung som du,gjør alle kloke og iblandt dumme valg.
Vil til slutt si at jeg ønsker deg alt godt,Frida også,og at jeg og gir mitt håp til dere begge........
Klem
Hva ville du anbefalt noen andre som er i din situasjon?
SvarSlettSier en ting jeg og det er at du må forsette med behandlingen for du vil vel itj bo i omsorgsbolig i kommunen?
SvarSlettHvis du kan kalle en omsorgsbolig for "hjem" så avbryter du. Hvis du vil ha livet i gave så fortsetter du. Skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig for deg når du sier hva du vil.
SvarSlettMinner om du skrev den 16. juni 2012 kl. 20:10....
SvarSlettvent å se alle sammen. Jeg skal klare dette:) dere vil få se andre sider av Frida på denne bloggen fremover.
Grunnen til at jeg ville minne deg på det du selv skrev er fordi så mange gav uttrykk for skepis over valget ditt. Og du skrev du ville dette og skulle klare det. Det er fort gjort å glemme. Derfor bruker jeg dine egne ord. Fordi du virker som du er på full fres inn i det gamle tankemønsteret igjen, var det greit å minne deg på at du skulle vise andre sider av Frida. Nå har du sjansen til å vise det. Ikke for oss lesernes del, men for din del. Våkn opp Tornerose. Vi ønsker deg fremdeles alt godt :)) Hilsen Hildr
SlettIkke gi opp behandlingen! Jeg skjønner godt at du er lei av sykehus, og at du gjerne vil ut å leve livet! Dessverre er det sånn at den eneste veien ut av denne forferdelige sykdommen er gjennom. Den eneste måten å bli frisk, er å nå normalvekt. Jeg har i mange år selv ønsket at det var mulig å ha et soisialt og aktivt liv, spise bare bittelitt og være undervektig, men sykdommen har vist igjen og igjen at det ikke er mulig (det vet du jo sikkert selv også). Jeg skjønner at du gjerne vil ut å kjenne på det "friske" livet, men så lenge anoreksien eller bulimien herjer med hodet ditt varer det "friske" bare en stund, før man er tilbake i den samme gamle dritten. Dermed blir det bare å utsette det virkelige friske livet, det du først kan få når du slutter å bruke mat og sulting som flukt, trøst, kontroll, angstdemping, straff eller hva det måtte være. Og dessverre innebærer det å gå opp i vekt, det er normalvekt som gir deg styrken til å kjempe kampen mot de underliggende årsakene til at du ble syk. Det kommer til å være beinhardt, vektoppgang er helt jævlig, og noen ganger lurer jeg på om den onde arnorektiske stemmen inne i hodet noensinne vil forsvinne. Men det BLIR bedre, Frida! Når kroppen er sterkere er også hodet sterkere til å stå i angsten. Jeg har vært syk i 14 år, og jeg lover deg, hvis du fortsetter i behandlingen og virkelig står på (de kan alltids holde deg i live i en omsorgsbolig, men det er jo ikke det livet du vil ha), hvis du kjemper med alt du har og aldri gir opp deg selv, så kommer det til å bli bedre en gang. Jeg lover! Husk at du drukner ikke av å falle i havet, du drukner hvis du ikke svømmer. Ikke si fra deg behandlingsplassen din, velg å kjempe for det friske livet nå i stedet for å synke tilbake til anoreksiens trygge tilværelse (og kanskje årevis til med sykdom). Du viser så mye livsglede, pågangsmot, innsikt og kjærlighet på bloggen din, hvis noen skal klare dette så er det deg! Gi litt av den kjærligheten du har for alle andre til deg selv også, og stå på! Jeg har troen på deg, Frida! <3
SvarSlettFantastisk bra skrevet og oppsummert Snow:)
SlettSom om jeg skulle skrevet det selv:)
Vil også gjerne takke deg Snow, det var utrolig godt beskrevet. Håper det hjelper deg Frida.
SlettVelg å fortsette behandlingen,for du kommer til å vinne kampen.Det er verd det,men det ser du først når du har kommet ut på den riktige siden.Det er bedre å kunne oppleve ulike ting 100% når du er frisk,enn å oppleve ting 10% og syk.Da mister du også evnen til å oppleve gleden fullt ut.
SvarSlettGjør det du vet er fornuftsmessig riktig,og blir valget for vanskelig å ta,stol på at andre vet hva det beste valget er.
Klem og LOL :)
Jeg blir skeptisk til all skepsisen mot å skrive seg ut fra Østmarka. Frida har vært innlagt lenge, og kjenner selv at hun ikke finner motivasjon der. Kanskje er det å være hjemme det som gir henne nok input til å se hva hun faktisk går glipp av når hun velger sykdommen?
SvarSlettOg hvem sier at omsorgsbolig må vare for evig? Det kan være en mellomstasjon mellom det å være døgninnlagt og det å ta ansvar selv, som både gir støtte til å komme seg GJENNOM men også gir mulighet for et mer normalt liv "der ute".
En spiseforstyrrelse kan ikke tvangsbehandles frisk. En kan holdes i live ja, men ikke frisk på lang sikt. Det må komme fra en selv. Med hjelp, så klart, men hvordan denne hjelpen er er ikke entydig. Det finnes flere veier til Rom, og døgninnleggelse er bare èn av dem. Den er allerede prøvd.
Tror du vet best Frida! Du vet hva du vil.
Hvordan har det gått?
SvarSlettSpent på det endelige valget, og disse andre sidene av deg du ville vise oss :)
Jeg også:)
SlettUff, dette er nok ikke et lett valg. Jeg håper du er klar for å jobbe, men da må du jo ha motivasjonen til det. Lykke til i valget!
SvarSlettKjære Frida-mor... Ta frem fighteren i deg,den er der uten tvil! Og tilbud om omsorgsbolig synes jeg du burde takke ja til. Der får du "bare være" Frida med Fridas behov her og nå med ett mål om at du skal bli frisk. Der har du noen rundt deg døgnet rundt som er der for deg. Du slipper å omgi deg med flere syke. En omsorgsbolig er din helt egne med dine ting og det du liker å omgi deg med :) Omsorgsbolig høres nok skremmende ut,men det er det så absolutt ikke :) Der kan Frida være Frida og gjøre Fridating, ting Frida liker å gjøre :) Jeg tror ett slikt tilbud ville blitt mere positivt enn du aner. Gi det en sjanse? Styrkeklemmer i store lass sendes din vei <3
SvarSlettHelt enig.Omsorgsbolig kan være en bra løsning når man har behov for det.Har selv hatt det da jeg var på mitt sykeste.Og det var til hjelp,og ga meg trygghet.Hadde alltid noen å ta kontakt med.Det er jo en helt vanlig leilighet,og det at man får hjelp med det man har behov for.
Slett:)
Problemet med omsorgsbolig er at de kan feks ikke tvangsernære. og gang på gang på gang har jo Frida vist at det må tvang til.
SvarSlettskal hun klare å bo i omsorgsbolig må hun faktisk klare å ta i mot sonde frivillig