endelig hjemme

Da var jeg endelig hjemme i Lensvika, i min egen seng.. ah, så delig. litt skummelt. Nå står jeg på egne bein, men godt. Jeg er på mitt eget rom. og jeg kan fylle rommet med det jeg vil. Jeg kan fylle det med friskhet og Frida, eller velge å gi etter gamle vaner og la sykdom fylle rommet.
foreløbig er det bare friskhet. sykdommen sitter i hodet, den brøler høyt nå, men den gode følelsen av å være hjemme føles bedre å kjenne på, så jeg velger å fokusere på det og kose meg istede. Jeg skal jo klare dette, ikke sant?
Det føles litt rart å være hjemme også, jeg har ikke vært hjemme på 1/2 år nå. Jeg føler meg litt som en svevende ball. Håper jeg kommer litt på bakken etterhvert. Ting vil nok falle litt mer på plass når jeg får pakket ut og fikset opp rommet mitt. Jeg og pappa har nemlig vært på shopping og handlet møbler på Ikea i dag. Nå skal rommet mitt bli nytt. Jeg må bare slappe av og ikke gjøre alt på en gang. Jeg har så vidt kommet hjem, og vil at alt skal være i orden med en gang. Rommet får være prosjektet mitt fremover. Det er greit å ha fokus på noe positivt og som er bra for meg også. Jeg må bare være tålmodig, og tåle at det tar tid å pusse opp ett rom.

Jeg skal bo hos pappa, men på vei hjem måtte jeg innom mamma å si "halloen,her er jeg", og da fikk jeg gleden av å si godnatta til tanteungen min Aurora. Jeg fikk verdens beste tanteklem. "er du ikke på sykehuset lenger nå tante?" Det var mange spørsmål. og i dag var det godt å svare lille aurora.

Jeg er i grunn ikke utskrevet. Jeg er bare på tenkeuke. Jeg merker godt at dette er en tenkeuke, for tankene surrer og går. skal - skal ikke fortsette behandlingen. hvis jeg fortsetter er det mye jeg må ta tak i, mange endringer. Jeg trenger det, men jeg tror bare ikke det er riktig tidspunkt for meg. Jeg trenger å kjenne på kroppen hvordan det er å leve i virkeligheten, jeg trenger å kjenne min styrke overfor sykdommen, jeg trenger å leve litt.

vel, jeg er hjemme, og godt er det.
~Frida~