veien vidre..

Nå nærmer sommeren seg. Jeg savner liv. Jeg savner festival, bading, ferie,venner, fest, liv...

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har vært en tung tid. Det er vanskelig for tida. Hvis jeg ser tilbake på alle forbedringer jeg har hatt, bør jeg være fornøyd. Ser jeg på tingenes tilstand, skjønner jeg at jeg har ting å jobbe med. Jeg sliter med å følge opplegget.

Den er min venn som jeg når det stormer, roper på.
Den er min fiende som stjeler et menneskets innerste håp.
Den er min største skam.
Den stjeler mitt alt, mitt fokus, min tilstand.
Den tar all plass når jeg gir den plass.
Den gir en rus, en avhengighetsskapende rus.
Den er vond og smertefull, men likevel så god.
hvorfor trenger jeg den i livet mitt?

Det er bulimien jeg snakker om. Hvorfor trenger jeg den i livet mitt? Jeg har så mye annet godt og så mange andre mennesker som vil meg godt. Jeg har så mye kjærlighet og glede rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke forankre den i meg, istede for å ty til mine gamle "uvaner" og mestringsstrategier?
Det er bulimien som gjør at jeg ikke klarer å forholde meg til opplegget her. Ikke bare det selvfølgelig.
Det har lenge vært spørsmål om jeg er motivert nok til å gjennomføre siste kamp. Jeg spør meg selv hver dag. Er jeg klar til å gi slipp på sykdommen? Sannheten er: Nei, jeg klarer ikke å gi slipp på den enda. Hvorfor? fordi den er min eneste måte å leve på. Jeg kan ingen annen måte. Men de tre siste månedene har jeg lært meg å være sterkest. Jeg har motbevist usannheter sykdommen i årevis har overbevist meg om. Jeg har lært meg at det er jeg som er sjefen og at sykdommen ikke kan gjøre meg  noe. Jeg trenger ikke å være redd for den. Angsten kommer, men den er ikke farlig. Tankene kommer, men jeg bestemmer selv om jeg vil innvolvere meg i syke sykdomstanker eller om jeg vil få hjelp til å tenke friske. Det har vært begge deler, men jeg har ofte valgt å tenke meg inn på friske veier. Min vei fortsetter. Jeg har et mål jeg skal nå. Jeg skal bli frisk. Jeg skal en dag være klar for å gi slipp på sykdommen, men den dagen er ikke i dag.

kall det utsettelse, kall det ikke tap, for jeg fortsetter på min vei mot å bli frisk. Jeg skal nemlig snart gjennom en tenkeuke. Tenkeuken skal jeg bruke på å finne ut hva jeg vil videre og om dette er riktig tidspunkt for behandling for meg. Det som er bra, er at jeg er mye sterkere nå og klarer å holde sykdommen under kontroll. Jeg balanserer på en knivvegg, men jeg står støtt, og bikker jeg i feil retning, klarer jeg å bruke mine nye verktøy for å balansere meg inn på riktig spor igjen. Jeg spør meg selv hva er det som gjør at jeg ikke er motivert nå, når jeg endelig er på en plass hvor jeg føler jeg kan få den hjelpen jeg så sårt trenger? Jeg kjenner inni hjertet. Det er sorg der. Sorg og lengsel over å ikke få leve. Jeg lengter etter å bare få en smakebit av livet, for jeg glemmer hvorfor jeg hver dag står opp her. Jeg glemmer hvorfor jeg skal kjempe. Dessverre har jeg glemt det så mye at jeg har sluttet å tro på det. Så hva må jeg gjøre? Vel, jeg klarer å holde sykdommen i sjakk, og jeg ønsker å leve litt. Det å oppleve friske ting igjen, det å smake litt på livet, vil forhåpentligvis gi meg den siste gutsen til å kjempe videre. I sommer har jeg en utmerket mulighet til å oppleve livet. Det er festivaler, mulighet for ferie, jeg kan være med venner og familie, jeg kan reise, jeg kan være med Lars, jeg kan feste, jeg kan gjøre HVA JEG VIL. og som min kjære mor sa "for å klare å leve og være hjemme Frida, er det så enkelt at det er en ting du må gjøre, og en ting du ikke må gjøre". Min mor har så rett. Jeg må spise nok for å kunne oppleve og få utbytte av ting, og jeg må styre unna bulimien. Når jeg tenker på hvordan dagene mine kan bli i sommer, med alt jeg har lyst til og uten bulimi, kjenner jeg en enorm glede inni meg som dreper alt mørke som finnes. Tenk, jeg kan leve. Og ja, jeg må spise, og det kan jeg jo. Jeg spiser jo nå, så det er ikke noe problem. Det er ikke farlig. Jeg er sjefen.

så dere må gjerne bli både skuffet og forbløffet nå, og kall det gjerne for enda en utsettelse og flukt, men jeg sier at dette er bare noe jeg trenger for å komme meg videre på veien. Jeg kommer nemlig ikke videre nå, og da må jeg prøve noe nytt. Det som er bra, er at jeg har kommet så langt og mye lenger i hodet, at mulighetene for videre behandling er mye bedre for meg nå, enn de var før. Så lenge jeg er motivert kan jeg gjennomføre et behandlingsopplegg.

For dere som blir bekymret pga av dette. Jeg vil få oppfølging av lege med både veiing, blodprøver og medisiner i sommer, og jeg er i en tilstand hvor jeg spiller på lag med de som vil hjelpe meg nå. Det er ingen luring og slikt, for jeg vil faktisk klare det denne gangen. Jeg har ingen planer om å ligge på sofaen i stuen uten energi pga mangel på næring, og havne på akuttpost etter tre uker. Jeg har masse planer i sommer. Og det fantastiske er, at jeg kan gjøre alt, så lenge jeg gir kroppen min drivstoff til å klare det og ha glede over det.

... Etter 1 1/2 år, jeg skal endelig hjem.

~Frida~