murene må rives

Jeg må sette ned foten. bulimien tar overhånd noen ganger. Det føles som jeg ikke eier selvkontroll. Fråtser i meg mat og bruker tusenvis av kroner på å spise mat, for å så kaste opp. Jeg er ikke engang sulten. Jeg bruker timesvis på å døyve smerten. HVA I HELVETE ER EGENTLIG SMERTEN? jeg har brukt så mye tid, energi og år på å døyve smerten med bulimi, anoreksi, kontroll, selvskading og flukt. Jeg har flyktet fra den i årevis. jeg husker ikke engang hvordan det er å føle godt, eller føle noe i det hele tatt. Jeg klarer noen ganger ikke å tro på at jeg kan finne godhet å slippe den inn gjennom de tusen av murene jeg har bygd opp gjennom årene. murer som har blitt symptomer. psykdommer. spiseforstyrrelse, angst, posttraumatisk stresslidelse, angst, selvskading, ocd osv. kroppen og hjernen går i forsvar. psykogene anfall, epilepsi, dissosiasjoner, angst, abstinenser og et evig jag etter en måte å døyve smerten på. Det har lenge vært bulimi nå. Jeg har døyvet smerten ved å søke smerte av å tiltrekke vonde følelser med kalorier, for å så kaste dem opp etterpå. Jeg sitter igjen med skam, vonde følelser og skittenhetsfølelse. akkurat som det uskyldige barnet og offeret jeg var og er etter utilgivelige handlinger fra andre. Det er så mange sår i sjelen min. Jeg straffer meg selv. smerte tar smerte. Det gjør for vondt. sårene verker, og jeg klarer ikke å makte annet enn å døyve smerten med strategier jeg kjenner til og som er trygge. Jeg tørr ikke å lete bak murene og prøve å rive dem ned. Det gjør for vondt. Jeg er så redd. Jeg trenger styrke. Mitt eget hat mot bulimens herjinger og alt annet spiseforstyrrelsen og de andre psykdommene har gjort er våpenet mitt. snart skal den lille uskyldige jenta bli fri.

Snart er det klart for krig. murene må rives
~Frida~