at the end of the day

Jeg klarte å spise både Lunsj, middag og kveldsmat i dag. Jeg har ikke klart så mye på mange år. Jeg kjenner at jeg er litt stolt av meg selv. Det var jo egentlig bare å spise, uten å prøve å tenke. Jeg tok heller del i samtaler rundt bordet og fokuserte på jobben jeg skulle gjøre. Jeg klarte å banke vekk all panikk idet jeg satte meg foran middagen, så tenkte jeg at "nå, er det jobben min å spise opp dette", og da klarte jeg det jammen. Det var bare å rett og slett drite i hva sykdommen fortalte meg. Det er bare løgn alt sammen.
Jeg kjenner mestring. En ny god følelse, og den er herlig. Før i dag følte jeg meg så motløs at jeg trodde slaget var tapt, men så etter en samtale med både personalet her og mamma, fikk de meg til å innse at det er jeg som bestemmer. Nok en seiersdag til meg, og ett skritt nærmere frisk. Jeg har faktisk troen nå, etter å ha kjent på hvor herlig mestringsfølelsen er, og det er så godt å endelig kjenne. Det var sykdommen som prøvde hardt å overbevise meg om at jeg ikke kom til å klare noe. Angsten fikk meg til å ville ha det mindre ubehagelig, så jeg prøvde å flykte. Eller jeg prøvde ikke, men tankene prøvde å få meg til å flykte, men nå vet jeg at eneste veien ut, er gjennom.
Jeg må faktisk stå opp hver dag nå, og tenke at jeg har en jobb og gjøre. ingen flere flukter og utsettelser nå. Nå er jeg igang. Kampen har startet, og jeg har brutt mange murer allerede.
Jeg må bare ikke være så hard mot meg selv. Jeg har klart masse allerede, og det må jeg være stolt av. Jeg må gi meg selv litt ros og tid. Dette kommer til å ta tid, men tiden skal jeg bruke konstruktivt. Skal jeg bli frisk, må jeg gjennom.
~Frida~