dagboknotat og mestringfølelse

10.september kl.23.00

første dag på post 4 er over. Jeg er utslitt etter en tøff dag. jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal klare dette uten å krepere. Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve all angsten. Det finnes grenser for hva man skal klare første dag da. Det som gjør det så ubehagelig er jo selvfølgelig sykdommen som ikke vil gi slipp og som protusterer. det er jo den jeg skal kvitte meg med. Da må jeg slutte å lystre den og dens løgner. Jeg må heller lyte til alle rundt meg som vil meg godt og som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg må stole på at de vet bedre, for det vet jeg med fornuften min at de gjør. Jeg kan tenke på at jeg må slutte å flykte til sykdommens "øyer", og fokusere på FRIDA og hva jeg får til i stede. 

HVOR ER FOKUSET MITT? 

på sykdommen:
- kontroll
- bulimi
- oppkast
- angst
- tynnhet
- selvskading

eller på FRIDA:
- energi
- venner
- familie
- kjæreste
- selvtillit
- ressurser
- mestring!
- evner
- glede
- skole
- mål i livet
- verdier
- hobbyer og interesser

osv...

Det handler om å fokusere på de riktige tingene nå. MEG eller sykdommen. Det er ikke rart at det føles som et helvete akkurat nå. Jeg har tilfredstilt sykdommen i åtte år. motstand når jeg plutselig gjør det motsatte er ikke rart. Men for meg er det viktig at jeg kjenner mestring og at jeg er sjefen. Det er så utrolig viktig akkurat nå. Dette er mitt prosjekt og da må jeg kjenne at jeg mestrer det og at det sakte men sikkert går fremover, i mitt tempo. Jeg er den eneste pasienten de har prøvd det nye opplegget på, så de må vel være åpen for mine synspunkt og meninger og. Det er som sagt mitt prosjekt, og jeg vet hvor mine grenser går og hva jeg klarer å takle på en gang også. I dag gråt jeg for første gang på årevis også. hadde så mye angst. Jeg takler ikke å ha det så ille hver dag altså. Jeg skal tross alt overleve dette også. 
-------------------------------------------
11.september kl. 11.30

angsten er så stor og sterk. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg slapp å føle. Sykdommen er så sterk nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal høre på. Hva er målet mitt? Jeg er her for å bli frisk. Jeg må høre på de rundt meg. sykdommen prøver å få meg til å flykte til alt mulig, og det gjør meg så utrolig forvirret og ambivalent. Det er så vanskelig å være til. Jeg skulle nesten ønske at jeg var død akkurat nå. så vondt gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne klart å gått å autopilot og gjennomført det jeg skal perfekt. Jeg vil så innmarri bare bli frisk NÅ! Det er så urettferdig at jeg skal ha det slik. Jeg må ta tilbake kontrollen fra sykdommen nå. Jeg er alt for undervektig.

kl. 15.30

Middagen er et problem. hvordan skal jeg klare det? Jeg har så stor angst ift å spise middag at jeg finner ikke ord. Men hvis jeg tenker på det livet jeg skal få eller som jeg ønsker, så inkluderer det middag også. Jeg vil jo spise middag med kjæresten, venner osv. 
Hva er det som gjør at akkurat middag er et problem? Tap av kontroll fra sykdommens side er det. Jeg aner ikke antall kalorier. Da "mister" jeg kontroll mener sykdommen. 
Nå må jeg fokusere på FRIDA igjen. Hva er mine mål? ja, jeg går opp i vekt av å spise kostlisten, men hva er det egentlig som er så vanskelig med å bruke maten, som er min medisin til å gå opp i vekt? Jeg må opp i vekt. Frida har ingen glede av å ha en kropp som ikke klarer annet enn å sove. Dette er mitt liv. skal sykdommen få det? da kan jeg like gjerne dø. Det er jo det jeg gjør uansett da. I spiseforstyrrelsens klør visner jeg. 
Jeg har ett liv, og nå har jeg sjansen til å ta kontroll over det igjen. Det er jo jeg som skal leve mitt liv. 
Hvis jeg gir dagene mine bort, taper jeg.
Hvis jeg bare gjør som jeg får beskjed om, så blir jeg frisk. Jeg får kjenne mestring. Men det er jeg som må gå skrittene. Det er jeg som må spise og drikke. Dette er min kamp, men jeg har kjempemange rundt meg som vil hjelpe meg. Hver dag blir en arbeidsdag nå, og jeg har min jobb og gjøre. Jeg må følge opplegget. 
--------------------------------
Jeg er i full fyr og flamme av mestringsfølelse nå. JEG KLARTE Å SPISE MIDDAG!
Jeg har klart jobben min, og jeg kjenner mestring lang vei. Det er så herlig. Jeg blir så opprømt og glad nå. Jeg får det endelig til.
~Frida~