en tung dag, som kunne kostet meg et tap

...men jeg snudde, Jeg snudde, dere!

I dag har det vært en vanvittig kronglette dag. Tirsdager er den verste dagen i uken. Tirsdager er nemlig veiedagen. Tallet på den hvite boksen visste at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde gått opp tre kilo på en uke. I mitt syke hode var det tydelig katastrofalt, og klarte like gjerne å ødelegge resten av dagen min også. i hele sommer har tallet som står på vekten vært viktigst. viktigere enn søvn, mat, drikke, mennesker, meg, alt... tallet på vekta "gjorde" dagen min. var tallet høyere enn sist fikk det sin straff, var tallet lavere jublet jeg. Absolutt ALT avhenget av tallet på vekta.
tenk å bli så opphengt i noe som egentlig er helt ubetydelig.

som dere skjønner var tre kilo litt for mye for meg. Jeg mistet både munn og mæle, mens sykdommen blåste seg opp ti ganger større enn meg, og gjerne ti ganger sterkere der og da. Det fantastiske fokuset jeg hadde hatt hele uka, all mestring, alt forsvant som ballonger i lufta, og ble erstattet med en enorm angst og panikk. Ikke søren om jeg skulle bli med på dette. det var helt uaktuelt. ikke mere spise og beholde og hvile. ikke mere mestring. nå var det sykdommen som fyllte bordet. Jeg hadde ikke sjangs.
både frokost og lunsj gikk bokstavlig talt rett i dass, og etter frokost massjerte jeg en lang rask gåtur til butikken for å spyle ned enda mer frustrasjon i dass. Etter det hadde jeg bestemt meg for å skrive meg ut og aldri røre mat igjen. Det var ikke kapasitet igjen i hodet mitt til å tenke på noen av mestringsstratergiene jeg skrev i går. Her slo sykdommen full alarm.
Jeg snakket med kontakten min om tankene som gikk gjennom mitt ambivalente hode. Jeg sa at hun kunne gi meg utskrivingspapirene. Jeg sa jeg hadde tapt kampen. Nå kunne jeg gi opp. Aldri i verden om jeg kunne klare å snu nå. Sykdommen hadde okkupert hele meg. Jeg var på full fart mot sykdomsverdenen igjen. Døren bak meg var nesten lukket. Jeg ble utrolig trist. Det var det. Meg var det ikke håp for. Jeg kunne like gjerne dø. Å dø var vel det samme som å gå tilbake til sykdomshverdagen.

I et ambivalent helvete satte jeg meg på stuen å drakk en kopp te. plutselig kom det en av mine medpasienter inn strålende blid. Jeg ble fort smittet av det. Tenk om jeg kunne være så glad. Så kom jeg på at jeg hadde jo vært det disse dagene hvor jeg har tatt valgene. Jeg hadde blitt så glad av all mestringen. Jeg hadde jo vunnet og seiret over sykdommen mange ganger hver dag. Mestringen gjorde meg glad. Jeg var ikke lenger fanget. Slik var det i går. Det eneste som endret det var tallet jeg så på vekten i morges. Så slo det meg. er det virkelig mulig at jeg skal la det tallet ødelegge livet mitt? Det er jo det jeg lar det gjør hvis jeg gir opp nå. Dette er min sjanse. Jeg løp inn på rommet mitt. Jeg visste at nå kommer det til å komme mye tanker, og det må reflekteres over, det må skrives ned. Jeg skrev meg inn på friskere spor.

Selvfølgelig kan jeg ikke la det knekke meg. Det er jeg som bestemmer over livet mitt. over handlingene mine. over om jeg vil innvolvere meg i ulike tanker. Dette er min sjanse til å bli frisk. Ja, dette er en mur, men jeg kan da bryte muren og fortsette på veien min. Dette er min vei, og fy søren, jeg tråkker jammen meg ned sykdommen og kaver meg videre. her er det jeg som er sjefen.
Jeg løp ut på gangen og ropte på kontakten min. Jeg trengte bekreftelser. jeg trengte at noen bakket meg opp til å ta et valg om å fortsette den helomvendingen jeg hadde startet på i dagboka. Jeg kunne da vel snu. Det eneste som hindret meg i det var sykdommen. Det er jo derfor jeg er her. For å bli frisk fra sykdommen. Jeg og kontakten min brukte en halvtime på å snakke om hvorfor jeg skulle snu.
og jeg snudde. Jeg leverte inn bankkortet mitt, og jeg og kontakten min ble enige om å starte på nytt og se fremover. blanke ark.

Jeg snudde... kveldsmaten ble spist og beholdt. Jeg er tilbake på veien etter en stor omvei som kunne kostet meg å tapt. Jeg puster lettet ut. Jeg kan fortsatt vinne. Jeg kommer til å vinne.
~Frida~