Dps orkdal

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Mye har skjedd siden sist.
Jeg er ikke lenger på østmarka post 4. Jeg er på Orkdal Dps.
Grunnen skyldes alvorlig selvskading. Min ene flyktningsmåte.

Det som skjedde var at jeg for to uker siden skadet meg alvorlig og ble lagt inn på sykehuset. Det krevde en stor operasjon og jeg lå på sykehuset en uke. Det som er så rart er at det hele begynte med en tanke. tanken om selvskading hadde egentlig ikke noen grunn. Jeg prøvde å unngå tanken, men den vokste og jeg innvolverte meg raskt i den. Den kom over meg og gav meg en enorm angst. Jeg bare måtte. Jeg klarte ikke å la være. Det var helt forferdelig, for jeg hadde ingen grunn til å føle selvskadingstrang. Det jeg tror det handler om er at jeg med underbevisstheten flykter. Da jeg var elleve år opplevde jeg en del traumatiske ting, som jeg rett og slett slanket bort. Nå når jeg er på vei opp i vekt , kommer følelsene tilbake og jeg må flykte. Det er den eneste årsaken jeg kan forklare det med, for det er ikke noe jeg har kontroll over.

Jeg hadde jo håpet å få hjelp til dette på østmarka, men de mener at grunnen til at jeg gjør det er pga for mye press. Jeg føler overhode ikke det, og var kjempemotivert uansett. Men pga selvskadingsepisoden ble jeg sendt hjem for å være der en uke å "tenke" meg om.
Første kveld kom trangen til å skade meg. Den fyllte meg, men jeg ville ikke, så jeg klarte å ringe til østmarka og be om hjelp. Jeg fikk god hjelp og klarte å la være å skade meg selv.
Andre kveld kom samme behovet, og jeg visste straks hva jeg måtte gjøre. Jeg ringte østmarka. Jeg spurte etter kontakten min og sa at det hastet og var alvorlig, for det var det. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente fordi hun var opptatt. Jeg sa at hun måtte gi beskjed om å ringe meg opp så fort hun fikk mulighet. Jeg satte med stor angst i to timer foran telefonen og håpet at den ville redde meg. alt jeg trengte var noen å snakke med. en som visste hva den skulle si til meg. Etter to timer ringte jeg igjen. Da fikk jeg med en masete stemme beskjed om at hun var opptatt. Jeg spurte om hun hadde gitt beskjeden, og det hadde hun ikke, men hun skulle gi beskjed nå. Jeg følte meg sviktet og hadde ingenting å stille opp med. Jeg mistet igjen kontrollen og gjorde det samme som forrige helg.
etterpå ringte kontakten meg og jeg forklarte situasjonen. Etterpå ringte jeg mamma å bad henne kjøre meg til sykehuset. Samme operasjon og samme behandling.

Etter sykehusoppholdet som varte til torsdag, ble jeg sendt på Orkdal Dps. Østmarka ville ikke hjelpe meg før jeg var "skadefri". Jeg skjønner ikke at det går ann. Det er jo nå jeg må jobbe og finne ut av dette. Jeg vil virkelig jobbe for å finne andre mestringsstratergier når trangen kommer. Jeg føler meg sviktet. så jeg vet ikke om jeg vil tilbake dit.

Nå sitter jeg på orkdal Dps og er en halvtime unna hjem. Her har jeg skolen min, venner og et stort behandlingsapparat som vil hjelpe meg. Jeg har valgt å ta imot behandling her. Her kan jeg jobbe med alt, og i tillegg jobbe med å komme meg tilbake på skolebenken og få et sosialt liv igjen.
Jeg mistet alt av motivasjon etter alt som har skjedd, så det er tungt å gjøre noen som helst jobb. Men jeg spiser, jeg hviler og jeg snakker. Jeg har god tid og jeg har rammer rundt meg som gjør meg trygg.
å være på DPS er som å være hjemme. Jeg har alt ansvar selv, men jeg har støtte rundt meg 24/7.

les dette med respekt og prøv og forstå. Mange tenker nok at jeg er gal og burde vært innlåst. Jeg tenkte det selv også. Men alt jeg kan gjøre nå er å bruke de rundt meg, og holde ut. For det vil bli bedre.
~Frida~