eksistens... et ord jeg håper jeg kan få et bedre forhold til. min nåværende eksistens er en eksistens jeg ikke vil være i. jeg vil konstant flykte. spiseforstyrrelsen styrer, tvangen styrer, jeg følger, angsten jager, jeg er fanget. punktum. det er min eksistens.
jeg vil ikke sitte her å fable om livets gledligheter og lyspunkt. nei, søren heller. jeg føler meg som en sakkosekk som er tauet fast i en berg-og-dalbane. jeg raser opp og ned, men sitter fast og alt er tungt. jeg velger ingen vei.
depresjon.punktum. den tynger meg.
men så er det vel noen få små millimeter av gleder også. men de er så små at jeg overser dem lett. jeg lar meg selv bare fare rundt omkring i den samme løypa. innimellom nyter jeg oppturene. andre ganger lar jeg meg bare fare videre. det er det jeg gjør mesteparten av tiden. jeg farer rundt i en evig runddans.
depresjon, angst, spiseforstyrrelse, tvang...
---------------
jeg hadde håpet. jeg hadde motivasjonen. JEG hadde styringen. jeg hadde alt jeg skulle ha for å endelig komme gjennom. men så gikk jeg på en stor vegg, og endte i bakken. Jeg er så sint. Jeg er så forferdelig sint på de som tok de valgene som førte meg hit. inkludert meg selv. jeg brukte hele sommeren min på å finne motivasjonen, på å bli klar. så raser alt sammen. jeg føler meg sviktet. jeg føler meg lurt. Jeg jobber knallhardt de første ukene,så gikk jeg på en smell, og jeg blir sviktet. Det gjør vondt. Jeg har store problemer med å stole på noen som helst akkurat nå. Jeg er så sint sint sint. evig sint på alt.
Jeg hadde alt. nå føler jeg ingenting av det jeg hadde. sint sint sint.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Er du på dps'en eller hjemme.
SvarSlettTrasig å høre at ting er sånn som de er.Hva og hvordan tror du den beste behandlingen ville vært for deg?
Tenker du at det kan bli akuttpost 4 igjen?
Før eller siden vil ting bli bra.Jeg hadde aldri trodd det ville bli det,da jeg satt dypest i gjørmamen det har blitt mye bedre.
Klemmer fra meg<3
Det er jo faktisk du som tok valget som førte deg hit. Du selvskadet, ikke en men flere ganger. Valg får konsekvenser, og det må man jo stå til ansvar for. Lykke til, bruk sinnet ditt konstruktivt nå.
SvarSlettDu ble ikke sviktet Frida,men tror nok at avdelingen mente at de ikke syntes det var forsvarlig å ha deg der når selvskadingen blir så alvorlig at det samme skjer 2 ganger.Muligens de tenker sånn at om du ikke får kontroll på selvskadingen,så kan de ikke få til å ha fokus for å jobbe med spiseforstyrrelsen.Tror du kanskje det er det det kan handle om?Prøv å se det litt fra deres side hvis du får det til.
SvarSlettKlem,Anita:)
Jeg for min del har mistet troa på Østmarka,har vært innlagt der en rekke ganger men ikke på lenge nå da...
SvarSlettMen ikke gi opp Frida.
nå blir jeg sint. her er en jente som er skadet i sinnet sitt. som har opplevd ting som ingen skulle oppleve -og det som liten unge! hun har måtte lært seg overlevelsesteknikker, som er komplekse og HENNES måte å overleve smertehelvete innvendig på. jeg kjenner ikke henne personlig, kun via bloggen. hun presses inn i rammer som ikke er de riktige der hun er NÅ. men kanskje seinere. disse rammene er ofte laget fra tidligere forskninger og noen andre pasienters opplevelser. i en forskning har man et stort spekter, og den største prosentandelen bli det "riktige" svare på "riktig" behandling. men hvor gjør man av de som ikke er innenfor denne rammen? de kastes hit og dit og blir ikke hørt, blir sviktet, og de får ikke SINE rammer det hun er NÅ. slutt å gi henne skyldfølelse og småfrekke kommentarer. hun prøver, og det skal hun ha skryt for. noe annet ganger ingenting. punktum.
SvarSlettDet skulle vært sånn at det gikk an å skreddersy behandlingsopplegg til de som faller utenom "normalen".Da blir sikkert svar fra ledelsen og div.leger at det har de ikke kapasitet til.Det syke er at økonomi er viktigere enn å gi den riktige hjelpen til den som trenger det.
SlettHva kan man gjøre her og nå,med tanke på Frida?Det er noe de som jobber med henne må tenke,og kanskje de gjør det for alt jeg vet.
Håper virkelig det.Hele situasjonen føler så j..... frustrerende,men ting kommer til å ordne seg.
Det er bare nesten umulig å tenke sånn når man står dypt ned i gjørma......
Vet at Frida prøver,og til slutt vil hun nå målet.Det er nok ikke meningen bevisst å gi Frida skyldfølelse ut ifra kommentarer fra de som skriver her,men heller et uttrykk for frustrasjon og at man blir fortvilet.
Enig i mye av det du skriver forresten.
jeg vet ikke hva som er best for frida, men jeg vil tro hun har noen tanker om det selv. jeg personlig mener at sf-pasienter skal slippe å høre "du klarer det, bare du vil nok". det er klart man i den rasjonelle delen av tankene ønsker seg ut av helvete, men slik jeg ser det er det ikke nok med å bare ville. alt er komlekst og det skulle vært større fokus på individuell behandlig, også mtp selvskading. kanskje hun burde hatt tilsyn 24/7 i begynnelsen, men ikke tvangstilsyn? skape tillit og jobbe litt etter litt. små steg?jeg vet ikke... helt klart at økonomien styrer mye i helsevesnet. men hallo, hvordan tenker de egentlig? å ha ett ordentlig bunnsolid opplegg som tar 2 år, eller svingdørspasienter/ lange og destruktive innleggelser over mange år? jeg har så stor respekt for pasienter som sliter. vet godt hva det innebærer, og håper at individet snart får lov å skape en tillit og tro til de som faktisk skal behandles. et lite spm tilsist: ville en kreftpasient blitt kastet på dør fordi den ble enda dårligere av cellegift?
Slettkommentaren min til alle som har kommentert negativt til henne gjennom åra på bloggen hennes. til alle som heier henne frem sier jeg KJEMPEBRA :-)
SvarSlettDu har lov til å være sint, Frida. Selvfølgelig har du lov til det, det er fullt forståelig.
SvarSlettFine Frida, det er trist å lese at du sliter så mye nå. Jeg får så lyst til å gi deg tusen tips om hvordan du kan få det bedre, men innser at vi er alle forskjellige, og hva som har virket for meg, virker ikke nødvendigvis for alle andre. Det jeg MÅ si, og som jeg skjønner at kan være vanskelig å ta til seg, er: det er bra å være sint noen ganger, sinne letter frustrasjon og gir kamplyst, men du må ikke være sint på deg selv!! (vanskelig å la være noen ganger, vet jeg), men det er så viktig å lære å være snill mot seg selv. Rett sinnet utover, der det faktisk hører hjemme! Jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvorfor du har blitt syk, men det er aldri ens egen feil. Kanskje er det samfunnet, oppveskst, et traume, miljø eller arv. Eller en kombinasjon av disse. Vær sint fordi livet har gått deg imot, ikke vær skuffet og sint på deg selv for at det noen gnager er for tøft å kjempe hele tiden. Prøv å være snill med deg selv, det fortjener du! Og tro meg, det blir bedre! Ikke gi opp! Hver dag virker som den samme gamle dritten, men plutselig har det gått en tid og alt er egentlig annerledes enn det var. Ta vare på gode øyeblikk, og ikke straff deg selv når du ikke mestrer (det er helt forståelig det også). Dette ble langt, og kanskje ikke nyttig, men jeg vil så gjerne få frem at det alltid er verdt å kjempe! For meg har kampen mot anoreksien vist seg å handle om angst. Dessverre var dermed den eneste veien til å få det bra å takle angsten, og eneste veien er gjennom å gjøre de tingene som er skumlest og verst, igjen og igjen til det ikke er jævlig lenger. Noen ganger svikter man, det går ikke, jeg er fullstendig oppslukt av frykt. Sånn er dessverre livet, noen ganger blir det for mye, noen ganger mestrer man ikke, men da må man finne fighteren inne i seg og prøve igjen i morgen. Stå på, Frida! Jeg håper virkelig du får det bedre snart <3
SvarSlett