en såret jente

først og fremst vil jeg si tusen takk for all støtte i dag. Jeg setter pris på all støtte og all kritikk. litt tøft å lese noe av tilbakemeldingene, men jeg hører på dere sier folkens. av den grunn føler jeg at jeg kanskje ikke har gjort meg godt nok forstått. så jeg tenkte å prøve å utdype mer. Jeg vil først og fremst understreke at jeg ØNSKER å bli frisk. dere blogglesere har fulgt meg lenge nå, både gjennom oppturer og nedturer. Som mange av dere sikkert vet er spiseforstyrrelser en komplisert sykdom, og ikke minst vanskelige å bli frisk fra. mange har stått som spørsmålstegn å lurt på hva det er som har hindret meg så drastisk til å bli frisk når jeg har fått et behandlingsopplegg foran meg, for ja, det har vært mye hjelp å få, og jeg er kjempeglad for det. Men som jeg har sagt tidligere har jeg gått på vegg etter vegg eller flyktet når følelsene har meldt seg på. hva er grunnen til dette? Det er det vi har funnet ut av den siste måneden. Hvorfor jeg alltid flykter. alltid.
Jeg har hatt så mange hjelpende hender, men jeg har aldri klart å nå dem.
for å sette noen bilder på ting, har jeg i åtte år hatt symptomer som har vært mine ventiler for følelser.
Det har vært destruktive ventiler som spiseforstyrrelser(bulimi og anoreksi), selvskading osv.
Det har alltid vært veldig fokus på det fysiske, siden jeg hele tiden har hatt fysisk sykdom. Av og til har jeg blitt behandlet psykisk, men aldri noe mye. Behandlerne mine har vært redd for å vekke grusomme følelser hos meg. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å ha "kontroll" på følelsene mine ved å bruke de destruktive ventilene, og alltid nektet hvis jeg måtte noe annet. altså jeg har ikke vært tilgjengelig for behandling psykisk. Vi  har aldri gått inn i kjernen av problemene mine. ingen har turt å nærme seg den. Men jeg vet at inni kjernen av problemene mine gjemmer det seg ei lita jente som har blitt utsatt for en del grusomme ting som aldri skulle hendt. en traumatisert jente som er fanget i sine mange års følelsesballer. Ingen har noensinne gitt henne nok trygghet til å prøve å løsne opp i noen knuter for å kunne finne friheten ut.
Jeg har brukt den siste måneden sammen med en psykolog som jeg virkelig har god relasjon og tone med og som jeg føler meg trygg med og kan åpne meg til. Vi har snakket om absolutt alt, og det har vært utrolig godt. Jeg har delt ting jeg aldri har klart å dele før. Det er den sårede jenta som snakker. Hun snakker og snakker om alt som gjør så vondt. Hun snakker og snakker slik at tråene løsner en etter en. Samtidig legger vi brikkene mer på plass ved å gå tilbake i fortiden. Jeg prøver ubevisst å hele tiden holde avstand til det lille barnet i meg som har så mange traumer og sår. Det gjør jeg ved å bruke spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. hver gang jeg nærmer meg følelser som i det hele tatt kan nærme meg den lille jentas sår blir det for vanskelig. Det trigger så mange vonde følelser i meg at jeg flykter. både bevisst og ubevisst. Det er derfor det har vært så vanskelig å bli frisk. Jeg flykter hele tiden.
Men da må det vel gå bra hvis jeg virkelig står på og jobber for å bli frisk tenker sikkert mange?
Jo, Det er logisk å tenke slik. Men hva når hjernen og kroppen automatisk kobler ut i dissosiasjon og psykogene anfall når jeg overgår min mentaliseringsevne og øker spenningsnivået over min lunte?
Da har jo ikke jeg noe kontroll. Underbevisstheten klarer ikke å jobbe med ting. Det blir for vanskelig.
Men jeg vil jo bli frisk. Det som hele tiden har hindret meg er denne såkaldte dissosiasjonen. Det blir ventilen for følelsene når jeg prøver å tette igjen de andre destruktive handlingene.
Så hva gjør vi da?
Vel, vi må finne andre måter å nå inn til den sårede jenta. Vi må tenke affektregulering på et annet plan. Vi må bruke fysiske måter å jobbe med det psykiske på. Vi må tenke ressursinstallasjon og finne nye verktøy til å nå inn til kjernefølelsene på. Sårene må behandles for at jeg skal bli frisk. Det er jeg i god gang med her på DPS´n nå.

Vi ser nå at det står et stort hinder foran meg til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg må jobbe med det også. Det kalles dissosiativ lidelse. dere finner litt informasjon om det på linken.
Det handler i bunn og grunn om at hjernen kobler ut når den når den lunten jeg snakket om i sta. Den takler ikke å jobbe meg det rett og slett, så den kobler like gjerne av, og i mitt tilfelle vil det si anfall, angst, fjernhet, dissosiasjon,.. ja, jeg kobler rett og slett ut.

Det føles veldig godt å få oppklart i det. Det som hindrer meg i å bli frisk liksom. Samtidig er det kjipt å tenke på at det har vært der så lenge at det har tatt mye tid og krefter uten at vi har visst at det har vært der. Jeg har som sagt bare fått behandling for symptomene. Nå sier et nytt symptom klart i fra at jenta på innsiden av det indre fengselet må bli hørt. Hun føler seg knust og ødelagt.

Da er det ikke akkurat lønnsomt å få høre at man er ødelagt. At man ikke kan bli frisk. At man er knust.
Men det gir alltids håp når NOEN forteller meg at det finnes håp. Det går ann å bli frisk.
Det er bare å finne den rette måten å behandle på. Mange ting er prøvd, men mange ting er også uprøvd. Jeg holder fokus mot målene mine og stoler på alle rundt meg som heier på meg og viser vei.

Når det gjelder media ønsker jeg å formidle at dette har to grunner. Den ene er for min egen del. for å finne noen som kan hjelpe. Samtidig vet jeg at det sitter mange små slike jenter gjemt langt inne i fangede kropper der ute som roper etter hjelp. Noe må gjøres når de ikke passer inn i behandlingsløpene. De kan ikke bare bli gidd opp av den grunn. Den grunnen holder ikke, og jeg er virkelig villig til å kjempe for det. Det er mange der ute som fortjener å få et godt liv, og som virkelig prøver alt de kan å tilpasse seg de A4- behandlingene som finnes. Noe må gjøres når det ikke går. Vi må få hjelp vi også. Her er det stor forbedringspotensiale. Derfor kan jeg med glede dele at budskapet mitt trolig blir hørt der ute.

Takk.
~Frida~