jeg ser mange reagerer på at jeg vil ut i media med saken min. Det som er viktig for meg å formidle nå er at jeg går ikke ut i media for å legge skyld på noen eller kritisere noen for mangel på hjelp. Jeg har fått masse hjelp, og det er jeg veldig glad for. Den hjelpen jeg har fått i åtte år har reddet livet mitt. mer enn livredning har jeg ikke vært mottakelig for, og akkurat det er noe jeg driver å utreder meg for nå. Det er mange ting som gjør at det har vært vanskelig å nå inn til meg og hjelpe meg. Jeg har vært på nesten 30 forskjellige avdelinger de siste åtte årene. min problematikk har vært så spesiell og komplisert at jeg har blitt sendt fra den ene avdelingen til den andre. Jeg har liksom fallt mellom det vanlige og hele tiden har jeg vært for syk, eller for frisk, for ung, for mye selvskading osv. det har vært vanskelig å behandle meg fordi det har vært så mye "ekstra". Jeg har ikke kunnet vært på avdeling for spiseforstyrrelser pga selvskading osv. Det som er viktig her og som er fakta er at jeg har fått behandling, ja, men i åtte år har jeg blitt behandlet for symptomene mine, altså spiseforstyrrelsen eller selvskadingen. I løpet av de åtte årene har jeg hatt mest leger som behandlere. Jeg har hatt to psykologer, og det er de som kun har fokusert på meg som person og gått inn i kjernen av problemene mine, OG det er da jeg har hatt fremgang og blitt friskere. Den siste måneden har jeg fått hjelp av en psykolog og vi har ikke hatt så mye fokus på spiseforstyrrelsen, selvskadingen, vekta eller tvang. Jeg har blitt behandlet som hvilket som helst menneske og jobbet med det som ligger bak symptomene. Behandlere oppgjennom har vært redd for å gjøre det, pga at jeg er for lav i vekt, for syk, for ustabil osv, men jeg har bevist det motsatte. Jeg har hatt så mye fremgang den siste måneden på så mange områder. Jeg føler meg trygg og jeg føler jeg får hjelp. Jeg har åpnet meg fullt og helt, noe som har vært veldig vanskelig, men jeg har vært klar for det. Det er mye jeg må jobbe med.
Så kom sjokknyheten fra østmarka. Jeg er behandlingsresistent. På møtet der man skulle planlegge videre behandling brukte de hele sykehistorien min og har konkludert med at jeg ikke kan bli frisk, at jeg er for syk og for komplisert for å bli frisk. Derfor skal jeg sendes hjem til kommunen og få pleie som en pleiepasient. Den fremgangen vi har sett den siste månenden både i form av bedring av spiseforstyrrelse og selvskading spiller ingen rolle. Jeg har i åtte år gått å følt meg ødelagt, men mens jeg har vært her på Dps og fått en annen behandling har jeg følt at brikkene begynner å komme på plass, så konkluderer østmarka med at jeg faktisk er ødelagt. Jeg er for syk og jeg kan ikke ta imot behandling, noe som er veldig rart, siden jeg har blitt mye friskere.
som sagt, jeg ønsker ikke å kritisere noen, for jeg har fått masse hjelp.Men behandlingen har kanskje ikke ført frem. Det jeg lurer på er om noen kan hjelpe meg?
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Hadd æ koinnja hadd æ hjælpa dæ vænnen.. <3<3
SvarSlettAnni
Hei Frida,
SvarSlettJeg har nesten sluttet å kommentere på bloggen din, fordi det virker ikke som du tar til deg kommentarene, men jeg gjør et forsøk til.
Du skriver at tidligere har symptomene blitt behandlet, uten resultat, men nå tar man tak i det bak. Man MÅ behandle symptomene, fordi hvis man ikke tar tak i disse, så vil det ikke være mulig å behandle årsaken. Jeg skal forklare dette litt nærmere.
Jeg hadde spiseforstyrrelser i 10 år, før jeg fikk den behandlingen som hjalp meg. Jeg la meg inn på levanger, var der i 6 mnd og fokuserte på spiseproblematikken. Der er det nulltolleranse for selvskading og jeg måtte slutte på dagen, noe jeg gjorde. Jeg sier ikke at det var enkelt, men jeg visste at om jeg skulle bli frisk, så måtte jeg ta grep, og disse grepene måtte jeg ta selv. Jeg måtte også spise fra dag èn. Det var som å gå fra 0 til 100, og det var vondt, og ekstremt vanskelig. Jeg måtte legge fra meg oppkast, tvangstrening, annen tvang, og alle de andre symptomene som jeg har opparbeidet opp igjennom årene. Symptomer jeg ikke har vært sikker på hvorfor jeg hadde.
Så, da maten kom mer på plass, kom minnene tydeligere frem. DET GJORDE FOR VONDT, tenkte jeg. Jeg ville ikke forholde meg til disse minnene som jeg har undertrykt med ulike symptomer i over 10 år. Jeg ville selvskade, ville kaste opp, ville flykte, gjøre alt for å ikke huske igjen. Isteden pratet jeg. jeg tok kontakt med personalet, miljøkontaktene og medpasienter, og fikk støtte til å takle å fortsette jobben med symptomene, samtidig som årsaken gradvis ble tatt tak i. Etterhvert ble årsaken enklere å leve med, og symptomene ble svakere.
Personalet forklarte grunnen til at det måtte gjøres på denne måten. Symptomene er måten vi beskytter oss fra det vonde og vanskelige på. Om vi fremdeles har tydelige symptomer når man starter å behandle årsaken, vil de fleste ikke være klar for å ta tak i årsaken. De vil flykte inn i symptomene når det blir for vanskelig, og man vil aldri komme spesielt langt i behandlingen av årsaken. Man kjenner på dette ønsket når man har behandlet symptomene over tid også, men da har man fått redskap til å takle dette, redskap man ikke har hatt før. Redskap du ikke har akkurat nå.
Behandleren min her i Trondheim ønsket ikke å jobbe med årsaken, om spiseforstyrrelsen var for sterk. Da var jeg ikke klar for det, sa hun.
Og nå, nesten 1 år etter at jeg ble lagt inn på Levanger, så forstår jeg hvorfor, og jeg takler bedre å forholde meg til årsaken, jeg klarer å jobbe med det på en ordentlig og givende måte, med de riktige redskapene, ikke destruktiv adferd.
Det som er, Frida, er at DU må gjøre jobben. Andre kan bare være en støtte og hjelp rundt deg, men det er du som må hjelpe deg selv. Du har hatt mange sjanser før Østmarka mente du var kronisk syk. Du vet, kronisk er bare langvarig, det betyr ikke "for alltid". Du må faktisk gi behandlingsapparatet en grunn til å tro på deg. Jeg vet det høres sykt ut at du må gjøre deg fortjent til behandling. Men du har fått masse behandling, og nå må du vise at du bruker denne behandlingen til det den er ment til; Å gjøre deg bedre.
Må si meg veldig enig i dette.Ingen kan hjelpe deg hvis du ikke har kapasitet til å ta imot støtten du blir tilbudt.
SlettHvor lenge tror du forresten Lars holder ut med en kjæreste som er for syk til å kunne "leve"?Du er 19 år,kritisk syk og så lager en drøm om hva barna skal hete,hvor huset skal være mm.Sannheten er jo at om ikke situasjonen endrer seg til det positive,og det fort,kommer du ikke til å få oppleve det.
Det er viktig å ha mål å nå og noe som motiverer til forandring,men hva hjelper det når ting blir heller værre enn bedre?
Prøv å ha kortsiktige mål i første omgang,og ta en dag om gangen.
Det finnes ingen trylleformel som gjør deg frisk.Det kreves at du gir jernet,bruker personalet når det trengs og selvskadingstrangen kommer.
Håper du kan komme tilbake til dps:)
Bare fordi DU klarte å legge fra deg alle dine destruktive mestringstrategier på dagen betyr ikke at alle andre kan. Vi er alle ulike og det som fungerer for noen fungerer slettes ikke for andre.
SlettFor all del, bra for deg som har klart å bli bedre og det var nok sikkert ikke lett men ikke tro at du har svaret på alt bare fordi du klarte det.
Hvem sier at jeg klarte å legge fra meg alt det destruktive på dagen? Etter 10 år med spiseforstyrrelser har jeg gått mine runder i behandlingssystemet jeg også, uten å bli frisk. Men på et tidspunkt har man gravd seg så langt ned at man bare har et valg, om man vil leve. Så fort man innser det så kan ALLE (ja alle - du også) legge fra seg destruktive mestringsstrategier på dagen, med det riktige støtteapparatet rundt - være dette behandler, sykehus, lege, miljøteam etc. og, igjen. jeg sier ingenting om at symptomene blir borte for alltid etter den dagen. Man kan ha tilbakesteg underveis, de fleste har dette. Man kan ha tilbakefall, man kan ha værre perioder, bedre perioder, men man tar et valg. Og man vil da være i stand til å stake seg tilbake på riktig kurs igjen.
SlettOg, jeg er heller ikke frisk, langt i fra. Jeg bare har erfart, etter mye prøving og feiling, at man må faktisk gi jernet selv. Man kan ikke lene seg tilbake og forvente at noen andre gjør jobben.
Jeg håper av hele meg at Frida skal klare å vinne denne kampen. Jeg håper ALLE som kjemper en kamp mot denne forferdelige sykdommen, skal vinne kampen. Som noen skrev på et tidligere innlegg: Det hjelper ikke rope heia hele tiden. Av og til trengs det en reality check. Jeg heier på Frida jeg og, men det hjelper ikke med endeløs støtte på noe som ikke fungerer.
Takk for oppklarende svar, jeg skjønner jo at alle, inkludert deg kommer til å ha tilbakefall, osv.
SlettMen jeg står likevel på mitt, at bare fordi det opplegge du følgte på Levanger fungerte for deg, betyr ikke at det kommer til å fungere for alle. Spesielt dette med nulltoleranse for selvskading. Det kan kanskje være god motivasjon for noen men jeg tror at for andre, inkludert meg selv, så hadde det blitt for vanskelig.
Jeg tror ikke at alle trenger å behandle symptomene først for å bli bedre. Hvis du leser kommentaren fra Madeleen her nede så har hun mest fokus på det som ligger bak og det fungerer for henne. Så jeg tror at forskjellige folk trenger forskjellig behandling.
Ellers håper jeg selvfølgelig også at Frida blir frisk, og det tror jeg hun klarer hvis hun får et opplegg som passer for henne.
Jeg er enig med kommentarer over her, har lignende erfaringer selv. Er man ikke viljesterk nok ti å få bukt med symptomene, har man heller ikke sjans mot årsakene til dem, både fordi årsakene som regel er mer sammensatt og kompliserte en syptomene i seg selv, og fordi årsakene forblir delvis utilgjengelige for behandling så lenge symptomene er der.
SvarSlettDet jeg lurer på, er hvorfor det er så mye "ekstra" (som du selv sier) med deg? Hva er dette "ekstra", som tydeligvis skiller deg fra andre pasienter, i følge deg selv?
Hallo!
SvarSlettJeg blir kjempe sint av ganske mange av tilbakemeldingene du har fått, Frida. Jeg får vondt i magen og blir kvalm.
Ja, symptomer er viktige. MEN det er noe som er mye viktigere, og det skjønner du, Frida. Og det vet jeg at mange andre i behandlingssystemet også merker. Når en har blitt behandlet for symptomer i flere tiår, er det på tid å prøve noe annet. Og det er ikke slik at alle må behandles for symptomer før en kan se på bakenforliggende årsaker. Det er ikke slik at man MÅ være så himla motivert til å kvitte seg med hvert eneste symptom. Faktisk vil jeg tørre å påstå at det av og til vil være ganske umulig når ting er blitt så baklengs og vanskelig slik som det kan være når man er så fanget. Jeg kjenner ganske så mange kvinner med spiseforstyrrelser som en kan karrakterisere som svingdørspasienter. Symptomene er blitt behandlet i øst og vest. De har ikke fått det noe bedre. Flere av de har blitt værre. Og har mistet all håp og tro på at det er mulig å behandle dem. Jeg synes visserlig det er påtide at helsevesenet våkner opp og innser at det er noe mer der. Det er noe mer enn symptomer. Det er noe mer enn anoreksien. Og man må jobbe på lag.
Jeg var så heldig at jeg møtte en psykolog som ikke brydde seg om BMI. Det er ikke alle forunt.
Jeg frykter at noen av mine venner som sliter vil dø før det skjer endringer.
Jeg håper inderlig det ikke skjer. Og jeg håper inderlig du får videre hjelp på dpsén hvor du kjenner at du blir ivaretatt, Frida! Jeg heier på deg!
Madeleen
Ehm, en MÅ jo faktisk tenke på BMI. det er vitenskapelig bevist at hjernen slutter å fungere normalt når BMI blir for lav, ja er den for lav så dør man. så man må faktisk tenke på BMI.
Slettdet er ikke uten grunn at nesten alle behandlingssteder krever en normal BMI!
Hvorfor virker det som at både du, Madeleen, og Frida, tror at deres symptomer er så himla mye verre å behandle enn alle andre med som har spiseforstyrrelser? Jeg sier ikke at alle symptomene må behandles først, for å ta tak i det bakenforliggende, men man må faktisk begynne en plass, og da er det symptomene som ligger fremst, årsaken ligger BAK. Symtomer er beskyttelsen, den destruktive adferden man har tilegnet seg for å beskytte seg mot årsaken. Mener du at det bare er å gi faen i dette, og bare gå løs på det tøffeste og vanskeligste med det hele, uten å ha kunnskap eller psyke til å takle det?
SlettOg faktisk, ja, man MÅ være motivert for å bli frisk. man MÅ være klar for å ta opp kampen mot symptomene, man må være klart for å jobbe med årsaken. Man kan ikke bare være litt lei av å leve sånn, litt interessert i at ting skal bli annerledes. Man må komme til det punktet hvor man INNSER at symptomene, spiseforstyrrelsen, selvskadingen, ikke hører til i livet. "I'm so sick and tired of being sick and tired" er det noe som så fint heter. Det er mye sannhet i dette. Så lenge man tror spiseforstyrrelsen har en funksjon som er nødvendig for å takle livet, da er man ikke klar for å bekjempe årsaken heller.
Og, det hjelper ikke drømme om barn, hus, bil, hund, giftemål. Ta et skritt av gangen Frida. Sett deg delmål. En dag av gangen, ikke flere tiår frem i tid. Du har vært syk i 8 år. Kanskje er jeg slem nå, men sjansen er stor for at det vil ta 8 år før du er helt 100% frisk. TING TAR TID. Du har brukt mange år på å være syk, du vil bruke mange år på å bli frisk, men du er heldig som bare er 19 år. Du har mange år foran deg som helt frisk om du bare er villig til å bidra litt selv. Du kan ikke forvente en mirakelkur, tro meg, jeg har spurt etter den.
Nei, man må ikke være "klar". Når man må gi slipp på noe som har tatt så stor plass, når er man klar? Hva gjør man i mellomtiden? Skal man vente på "det rette tidspunktet" i dager-uker-år, vente på å bli "klar".
SlettMan blir ikke klar. Det er helt nødvendig å være villig til å slippe mestringsstrategier - nå. Uten å være klar.
Man MÅ ingenting...FØRST trenger man et "team" som er på din side, og som hører på dine "neeeds" og det som DU føler er viktig. det finnes ikke en mal på å bli frisk, så lenge man blir frisk til slutt Og bare fordi jeg har vært forskjølet så er ikke jeg ekspert på forskjølelser som visse her ser ut til å tro.
SvarSlettDaniel
Frida<3 skulle ønske det var noe jeg kunne gjort eller sagt, tenker på deg, en dag blir alt bra <3 du er så usannsynlig vakker <3
SvarSlettHei!
SvarSlettjeg mener at Frida bør få gå til media dersom hun ønsker det. Dersom det er det eneste alternativet. Jeg bare lurer på hva du Frida ønsker av behandling? Dersom de kunne lage et opplegg til deg, et drømmeopplegg, hvordan ser du for deg at det hadde blitt? Og da er jo så klart kriteriene normalvekt som mål. Ikke å komme utenom den altså.
Ang dette "spesielle" jeg har vært ganske spssiell jeg også. Krevd andre former for behandling, og nye måter å tenke på. Eller, jeg har vel vært en ganske stor utfordring for dem rundt meg. Jeg kom under barnevernet, og de hadde ansvaret for meg i mange år. Jeg har alltid fått spesialbehandling utenom det vanlige. Fordi jeg passer heller ikke inn der.Jeg har blitt flyttet på og kastet rundt. Tilslutt flytter jeg til Tromsø! Orket ikke Stavanger mer.Jeg begynte på ny, veide minimalt, levde på sonde, men der oppe hadde jeg et håp! Og det vil jeg dele med deg. Jeg ble innlagt der i sverige på MHE kliniken http://www.mhekliniken.se/svenska/index.html det er verdt å finne nye utveier.
En bok jeg vil anbefale er Frisk och fri från ätstörningar http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=9188872998
Jeg har selv skrevet et kapittel, Heter Henny.
Lykke til, kjemp på!
En avgjørende faktor for å lykkes med noe, uansett hva, er at drivkraften kommer innenfra. Det nytter ikke med all verdens hjelp og bistand, hvis ikke man er motivert og tar tak selv. For eksempel, tror ikke Petter Northug hadde vært den stjernen han er i dag hvis ikke den indre gnisten i han hadde vært tent. Selv ikke verdens beste støtteapparat hadde hjulpet på hans suksess, hvis han ikke hadde orket å trene. Vet at dette eksempelet er litt ut av det blå, men det illustrerer en viktig ting, nemlig at det til syvende og sist er EN SELV som må finne motivasjonen for å ta de tunge takene som trengs for å komme seg framover. Et godt støtteapparat hjelper, ja, såfremt man spiller på lag.
SvarSlettHar selv for mange år siden slitt med anoreksi (bmi 12-13). Faktorer som bidro til min bedringsprosess var:
1. Jeg kom til det punktet at nok var nok. Jeg var motivert for behandling og fulgte behandlingens opplegg til punkt og prikke da jeg var innlagt.
2. Med økene vekt kunne jeg gjøre mer av de tingene friske/"normale" mennesker gjør, som igjen førte til at livsgleden gradvis kom tilbake. Økt vekt bidro også til at humøret kom tilbake
3. Jeg hadde en "vekt-aktivitets-trapp", der jeg gradvis fikk gjøre flere aktiviteter etter hvert som kiloene kom på.
4. Jeg hadde noe utenfor behandlingsinstitusjonen som motiverte meg til å komme ut derifra. For min del var dette fotball-laget, men kan selvfølgelig være noe helt annet. Det viktigste er at det ikke blir altfor fjernt, slik som barn, drømmehus etc. Man må passere noen delmål før man når dette stadiet!
5. Ble ÅRSAKENE til problemene behandlet? Svaret er NEI. Imidlertid lærte behandlerne meg hvordan jeg skulle takle symptomene. Men som alltid når man lærer noe (ta f.eks. på skolen), må man gjøre hjemmeleksa selv. Nytter ikke å ha en fantastisk lærer, om man ikke tar til seg det læreren sier, og ikke minst faktisk lærer av det.
VIKTIG: Du må aldri miste troen på deg selv, Frida. Hvis du gjør det, er slaget tapt. Ikke hør på de som sier du ikke kan greie det.
Et marathon er ikke unnagjort på null komma niks - de begynner alle med étt steg. Blodslit og utmattelse underveis. Men når du er i mål, vil du se tilbake på de tunge periodene med et smil og tenke at det definitivt var vedt det.
Jeg synes det er helt greit å gå til media jeg.
SvarSlettDu er 19 år. Ei jente på 19 år som har slitt siden hun var ei lita jente.
Man kan ikke gi opp ei jente på 19 år!
Det mener nå jeg, og jeg har sett deg i kamp-modus når du har vært innlagt også.
Så jeg VET du har det i deg. Det er bare den `rette` hjelpen som må komme tenker nå jeg.
Tenker mye på deg Frida <3 Stå på!
Og kamp viljen har du virkelig, hvis ikke kunne du bare `lagt deg ned`og mistet troen på alt etter å ha fått en sånn beskjed. Men det er akkurat det du ikke gjør, å det sier mye mener nå jeg.
Er det ikke litt feigt å gå til media på den måten i og med at helsevesenet har taushetsplikt og ikke kan publisere sine argumenter for avgjørelsen?
SvarSlettkan du skrive litt om hva som er uvanlig og spesielt med din spiseforstyrrelse. siden du har blitt sendt til 30 forskjellige steder?Lurer veldig på det.
SvarSlett30 plasser på bare 19 år? Hvordan har du rukket det?
SvarSlettNår du først har kjørt dette media sirkuset så burde kanskje østmarka få mulighet til å si sin versjon av saken.
for å si det sånn. ja, saken din har vært snakket om på jobb i dag, men ikke i positiv retning for din del. alle på jobb kjenner min relativt lange historie og vet at det finnes ingen mirakel kur, man blir ikke frisk over natta. det krever årevis med knallhard jobbing. som flere har sagt til deg må du jobbe mot syptompene, ikke mot behandlingsapparatet slik du konsekvent har gjort i 8 år.
og som en annen sier, sykepleier, navn på barn? Vel, det er bra å drømme. men først må du klare å mestre å spise en helt vanlig brødskive, uten tvangstanker, kunne gå en tur fordi du har lyst, ikke fordi sf tvinger deg.
du har en kjæreste som åpenbart er veldig glad i deg, men det er begrenset hvor lenge et menneske klarer å holde ut i en så destruktiv relasjon. skal du først ned trenger du ikke dra med deg flere ned i gjørma.
Be behandleren din om å søke deg til traumeteamet på Østmarka. Jeg ble søkt dit i sommer og ble vurdert og tatt inn til behandling i løpet av en og en halv uke. Så startet behandlingen opp umiddelbart. Det er flinke folk som jobber der, og de tar tak i traumet. Kanskje noe for deg? Jeg sliter også med sf og har gjort det i ti år, selvskading drev jeg med tidligere, men har sluttet med. Hva er så spesielt med din problematikk? Og ingen jeg har vært borti noe sted, verken på østlandet eller her i trøndelag har ment at sf kan være umulig å behandle og bli frisk fra, MED MINDRE man ikke selv ønsker (på ordentlig) å bli frisk. Det siste halvåret har jeg merket stor endring, da jeg virkelig er blitt motivert.
SvarSlettJeg tror kanskje de sier det de gjør for at du skal innse at det bare er DU som kan gjøre noe med situasjonen, så vil de heller ta deg inn igjen når du innser det. Det kan jo hende det er det som skal til?
Dette blir for mye... vi alle viste jo at med denne "sykdommen" kommer det oppmersomhetssyke ting og tang. Men media? Seriøst? Du er ikke så spesiell som duselv tydeligvis tror.
SvarSlett30 forskjellige avdelinger på 8 år? Tviler på det
Du har tydeligvis INGEN peiling på dette. Hva faen, at du setter hermetegn over sykdom? Jeg har selv vært innlagt 3 ganger på en måned, og på 8 år med en så alvorlig sykdom og et så alvorlig tilfelle, hvor hun faktisk har vært nær døden flere ganger så er 30 avdelinger helt normalt! DU har vrangforestillinger og trenger å tenke deg litt om. Du har tydeligvis ikke opplevd en spiseforstyrrelse selv. Det handler ikke om oppmerksomhet, det handler om overlevelse fra den psykiske sykdommen som tar mest liv i hele verden! 1 av 5 DØR! Jeg blir JÆVLIG provosert over at du gjemmer deg bak anonymitet og kommer med dette! FAEN at det finnes sånne mennesker som deg!
SlettJeg støtter deg, Frida. Du vet hva som er best for deg, det er ingen som kan komme og fortelle deg hva du skal gjøre. Om du føler at du har blitt behandlet feil, så synes jeg du skal si ifra om det. Om det så er til media. Ikke vær redd for å stille krav. Du har fått hjelp, men at du skal være for syk til videre behandling når du er innstilt på å bli frisk er utrolig trist, og jeg kan forstå at du synes du har blitt sviktet.
SvarSlettTil Mia: ja, for jeg er jo den eneste anonyme her? nei, jeg har ikke opplevd spiseforestyrrelser, men har selv slitt med selcskading i flere år, så jeg vet litt mere enn du tror jeg vet.
SvarSlettIngen grunn til å hisse seg opp. Jeg syntes 30 avdelinger hørtes veldig voldsomt ut, men det er sikkert godt mulig i og med at DU har vært inne på 3 stk på en måned.
Det er j..... provoserende at du skriver sykdommen med"".Hvorfor tror du anoreksi og bulimi er en egen diagnose og at så mange sliter med det?Hvordan ville det vært for deg å lese at du har "slitt med selvskading"?
SlettTenk litt før du skriver.
Jeg beklager at jeg skrev med ", det var vell litt drøyt, og ikke ment som om at det ikke er en ordentlig sykdom. Håper ikke Frida tar seg nært av akkurat det, for det var ikke sånn ment.
SvarSlettFor min del, så hadde det vell ikke brydd meg så mye om folk skrev "slitt med selvskading".. men slik er jeg. vi oppfatter ting som er skrevet på ulike måter.
Jeg tok meg vel mest nær av det,som i 14 år har hatt(og har)alvorlig anoreksi.Heldigvis har jeg greid å slutte med selvskadingen(3 år siden)
SlettTakk,da er det oppklart.