friskere?

huhei som det går. Kom akkurat fra permisjon nå. Det har gått litt begge veier. fremover da heldigvis. Jeg merker at jeg er ganske lei meg for tida egentlig. Men grunnen til at jeg er lei meg er ikke nødvendigvis negativ. Jeg kjenner at jeg er lei meg fordi jeg kjenner et tomrom. Jeg savner noe i livet mitt. Det er ikke som jeg vil ha det. Ting er ikke rosenrødt. Den tomme tiden har jeg tidligere brukt å fylle med sykdommen. Den tida tok sykdommen, og den hadde sin funksjon. Den tok alle vonde følelser og fylte tiden slik at jeg overlevde følelsene. Slik har det vært i flere år nå. Nå som jeg endelig får så god hjelp, føler meg trygg, er behandlelig har jeg klart å redusere å handle gjennom sykdommen eller benyttet meg av dens funksjon. Det er tøft og forferdelig vanskelig, men sånn er det akkurat nå. Og jeg kan trøste meg med at det vil bli bedre. For det vil det. Det er allerede bedre. så ja, nå sitter jeg igjen med et hav av tid, uførdøyde rotete følelser og en tom følelse. Så da kan jeg tenke som så: hva skal jeg fylle den tiden med? hvor skal jeg gjøre av de følelsene, og hva med den tomme følelsen?
Vel, alt kan jeg gjøre en negativ måte og en positiv måte. Jeg kan gjøre som jeg pleier. fylle tiden min/bruke tiden min med å handle gjennom sykdommen og være en spiseforstyrret autopilot uten å føle. rettere sagt slippe å føle. Eller jeg kan gå ett skritt videre på veien min og VELGE å fylle tiden min med ting FRIDA ønsker å ha i livet sitt/mitt. Jeg kan fortsette å bruke de rundt meg og ta imot hjelp når følelsene tar overhånd, og være tålmodig og sterk. jeg velger, hvis jeg vil velge.

Så nå kan jeg spørre meg selv. hvordan har permisjonen gått? vel, jeg har hatt det bra, men ønsker å kose meg mer enn jeg har gjort hjemme i leiligheten min, ønsker å være mer sosial, ikke fylle tiden min med sykdom. For jeg har vært ekstra bevisst på akkurat det siste der. Jeg fyller automatisk tiden min med sykdom. Det må jeg gjøre noe med, for det kan jeg gjøre noe med. Tiden er nøkkelen her. Det er den som går. Det er den som kan hjelpe meg videre nå. Jeg kan bruke tiden min på friske ting.
Så ja, med meg går det fremover. På vei hit satt jeg å tenkte på akkurat det.
For åtte år siden lå jeg i en sykehusseng koblet til ledninger og sondemat. For fem år siden brukte jeg all min tid på å skade meg selv, for to år siden var jeg reimet i en seng. for ett år siden lovde jeg meg selv på nyttårsaften at jeg skulle få ett bedre år. dette året skulle jeg bli friskere. Endelig kan jeg si: "ja, jeg går på friskveien min nå".

nok en gang. takket være den gode hjelpen jeg nå får, og alle støttespillerne rundt meg, og faktisk meg selv.

fortsatt god helg
~Frida~