livet og døden

vår, sommer, sommerfugler, sykepleier, skole, venner, barnelatter, barn, venezia, reising, bryllup, tante, natur, turer, håndball, shopping, fotball, hus, frihet, glede, opplevelser..livet!
Det venter, men jeg må velge det. hver dag, hele tiden, hvert valg. NÅ!

fanget blandt sylskarpe torner
dansende over graven
svekket av mørket
sterk og stående mot stormen
på evig flukt av dødens onder

men levende blandt vakre blomster
søkende etter livet
smerten rammer, men tar ikke liv
sterk, fager og vakker 
på evig jakt etter godhet og glede


døden eller livet?


jeg sliter. Jeg har kjørt meg litt fast i et destruktivt tankekaos som gir sinnsykt mye uro og angst. Heldigvis, og til forskjell fra før, er det enda bare TANKER og ikke handlinger. Det er der jobben ligger. holde ut gjennom denne forferdelig ubehagelige stormen og prøve å tenke annerledes. Det er forferdelig vanskelig det. Å prøve å skifte tanker som er dine egne. Jeg trøster meg med at jeg vet at de destruktive tankene kommer fra sykdommen. Og jeg vet av åtte års erfaring at sykdommen ikke vil meg vel. Den har bare hindret meg hele veien i å nå målene mine. Jeg vet innerst inn hva Frida ville ha tenkt eller vil tenke. Men det er vanskelig likevel. Jeg kan jo ikke noe for at jeg har så destruktive tanker, og alt jeg kan gjøre er å prøve å ikke la de ta over meg og bli til handlinger. Jeg må prøve å legge alle krefter inn i å finne riktig modus og fokus og bruke alt jeg har til å holde tankene i sjakk. For jeg kan greie det. Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha livet. Og livet, det må kjempes for.
og jeg er ikke alene. Det er godt og samtidig en herlig følelse av styrke jeg får når jeg tenker på hvor mange vi faktisk er som er imot sykdommen min. Og alle som er med meg vil meg bare godt. Det er godt å tenke på når det stormer sånn rundt meg. Det er sykdommen som herjer. Jeg kan bare la den herje og nærmest "leke" så mye den vil, men jeg slipper den ikke inn. Den har sine knep og lure stratergier for å lure seg inn og styre skuta, men jeg er i såpass fightmodus nå, at jeg er veldig obs.

Det er vanskelig, for det er nærmest en farlig tilstand å være i. her står jeg i en storm sterkere enn lille meg, avhengig av hjelp fra andre. Jeg tar imot hjelpa, og sammen er vi sterkest. Men klarer sykdommen å lure seg litt inn og ta over styringen, slik at jeg faller, kan det bli et evig fall. Eller jeg kan ende opp alene. Jeg kan ramse opp hundre pluss årsaker til å ikke la sykdommen styre meg, og jeg kan si tusen grunner til å velge livet. Derfor velger jeg livet for hvert minutt jeg klarer å ikke la sykdommen ta valgene for meg. For det er jeg som velger. Jeg sitter i førersetet og styrer skuta så lenge jeg velger å gjøre det. Sykdommen har funnet veldig kronglete måter å nå inn til meg på uansett hinder, men jeg og de rundt meg er som immunforsvaret akkurat nå. danner antistoffer mot sykdommen.
Jeg kjemper og kjemper, fordi jeg vil ha livet.

Når det er sagt, vil jeg takke min fantastiske kjæreste som også hver dag velger livet. For vi begge tror så sterkt på at vi en dag skal få det. Tårene mine triller i kveld kjære Lars. Jeg er så fryktelig glad for at denne dagen er over. Du vet hva jeg har klart i dag. Jeg har mestret stort i dag, og det vil si at vi er ett skritt nærmere livet. Takk for at du står så stødig som du gjør og har gjort. Du forelsket deg i Frida, og henne har du holdt liv i også. Jeg sier det samme som du alltid sier til meg. Det vil bli verdt det.

Så vil jeg takke min enestående mamma. Hun vet alltid hvilke knapper hun skal trykke på for å få Fridaglimtet tilbake etter ett fall. Takk mamma, for alt du har måttet gått gjennom og stått i gjennom åtte år. I dag hadde jeg ikke levd hvis det ikke var for deg.

Det er så mange andre jeg vil takke også. og de vet det. Takk for at dere hjelper meg til å være sterkest.
~Frida~