første dag i resten av mitt liv

ja folkens. Da er jeg i gang. nå har jeg startet på prosjekt frisk. jeg har brukt helgen til å avslutte mine tja, hva skal jeg si... dårlige vaner. syke vaner. Men nå er det slutt. nå er det jammen meg slutt. Jeg skal få et bedre liv, og jeg skal jobbe ræva av meg for å få det. koste hva det koste vil. jeg har mestret hele denne dagen. jammen har jeg det. Godt er det også, for Frida-kroppen er fylt med mestringsfølelse. Det er godt. Jeg er også fylt med lettelse. lettelse over at denne evige runddansen i spiseforstyrrelsen er over. Jeg får hjelp nå. Men jeg måtte komme dit at jeg helhjertet bad om det selv. man må ville det helt innerst inn i hjertet. Man må ville det med hele seg, for man må bruke hele seg. Man må gå helhjertet inn for å jobbe med mange plan. Man må jobbe med det som gjør vondt, uansett hvor vondt det gjør så kan man ikke flykte.
sånn som når jeg skulle spise middag i dag. Jeg grudde meg langt inni beinmargen, men jeg visste at jeg måtte gjennom det for å mestre, og for å gå på veien mot frisk. Det var beintøft. Jeg skulle gjerne ha sluppet det, men det gikk jo bra. Jeg klarte det jo. Jeg overlevde angsten og uroen. Jeg kom meg gjennom, fordi jeg gikk fullt inn for det. Jeg stoppet ikke, eller flyktet ikke når det ble ubehagelig. Dette er eksponering på fullt nivå. Mens jeg spiste middag satt jeg å tenkte på målene mine.
Jeg tenkte på at jeg måtte spise maten som lå foran meg fordi jeg skal få en frisk kropp, som kan trene og ha energi, som skal bli sykepleier, som kan spise middag med kjæresten min, som kan reise rundt i verden, som kan handle klær i vanlige butikker, som skal leve livet hver dag.
Hvis jeg skal ha det livet må jeg ha en frisk kropp, og da må jeg spise mat og beholde den i magen, jeg må lære meg å spise på nytt, jeg må hvile, jeg må følge den veien som er lagt foran meg nå. Jeg må være snill med kroppen min. Maten er medisinen min. det gjør vondt og er forferdelig, men det er de følelsene sykdommen har lært meg de siste årene. jeg må pånytt finne min sannhet i dette. alle rundt meg vet hva som er sant. Jeg må finne det ut selv. Jeg må kjenne det på kroppen min. Jeg må lære og erfare, for det er slik jeg blir frisk. Jeg må gjennom for å komme ut.
Det er rart. Her sitter jeg med maten i magen min. Det er rart å ha spist et normalt måltid. Jeg lytter litt til spiseforstyrrelsen. Den kan fortelle meg at jeg er skitten. at jeg må kvitte meg med maten. Men jeg vet bedre. i åtte år har jeg lystret sykdommens løgner. har det ført meg dit jeg vil? nei, nei og atter nei. Jeg har bare fallt og fallt og rotet meg bort i sannhetene som tilhører sykdommen. Nå er det på tide å lytte til de rundt meg som vil at jeg skal få et godt og meningsfullt liv. Jeg må lytte til de friske retningslinjene som fører meg frem på friskveien.Det er jo dit jeg vil, sånn innerst inne. Så da kan jeg prøve å fortelle igjen, at jeg sitter her med mat i magen, fordi jeg har tatt et valg om å bli frisk. Fordi jeg fortjener mat i kroppen min, fordi jeg er et menneske som trenger mat, fordi jeg må ha maten. Jeg er ikke skitten og uren som sykdommen prøver å si meg. Jeg er akkurat den samme personen, med akkurat like stor verdi som i går. Jeg fortjener å vinne denne kampen. Jeg vil vinne denne kampen. Derfor kjemper jeg også.
Så jeg har klart jobben min i dag også. Jeg har klart noe jeg trodde var umulig for meg også. Jeg har spist en normal middagsposjon og beholdt den. Det er lenge siden en middagsposjon fikk passere kroppen min for å si det sånn. Så tidligere har sykdommen vunnet tiden min. i dag har jeg brukt tiden min på å bli frisk.
Nå er jeg ett skritt nærmere målene mine. I dag har jeg vunnet mange kamper.
Bare en ting å si; YES!
~Frida~