vinnerdag

Det brøler på innsiden. Sykdommen herjer. Den roper høyt at jeg er skitten, at jeg er et null, at jeg fortjener smerte, at jeg bare kan gi opp, for jeg vil aldri bli frisk. Den roper at den aldri skal forsvinne. Den hånflirer og roper at jeg skal være fanget i spiseforstyrrelsesfengselet for alltid. Den sier jeg har tapt. Dette er tanker, røde tanker, sykdommstanker. Jeg tenker dem. Jeg bestemmer om jeg vil tro på tankene som kommer. De er kraftige og sterke, noen ganger uutholdelige fordi det gjør så vondt. Men likevel har jeg et valg. Alltid. Jeg er sjefen. Jeg bestemmer. Jeg bestemmer om jeg vil innvolvere meg i sykdomstankene. Hvis jeg ikke jobber knallhardt og har feil fokus, faller jeg lettere i fellene, så det gjelder å hele tiden være obs, hele tiden være sterk og fokusere på veien fremover. Jeg har nye muligheter til å ta friske valg hele tiden. Så lenge jeg går på riktig vei, tar jeg de riktige valgene. Jeg mestrer. Men hvorfor kjenner jeg ikke mestringsfølelse da? Jeg mestrer jo alt jeg skal mestre for å bli frisk. Hvorfor kjennes det ikke bra? Sykdommstankene og følelsene er så sterke. Jeg vil være sterkere. Jeg vil kjenne gode følelser. Jeg får vel bare gi det litt tid. Det er jo ikke rart at sykdommen gjør motstand nå. Jeg har vært fanget i dens helvete i åtte år nå. Jeg vil ut. Jeg vil bli fri fra den. Jeg vil ikke ha den mer, og jeg trenger den ikke mer heller. Det har jeg bevist siden mandag nå. Jeg har spist etter en kostliste, jeg har begynt å spist middag og beholdt(det har jeg ikke gjort på mange år), jeg har snakket ut ubehaget, jeg har vist meg sterkere enn sykdommen ved å ikke la den vinne og ikke innvolvert meg i tankene dens. Best av alt, jeg har ikke hatt noen destruktive handlinger, selv når det har fristet å få ut følelsene på kjente måter(syke måter). Jeg har holdt ut uroen, angsten og følelsene helt ut og bedt om hjelp til det. Jeg har vært snill med kroppen min. Tenk, vi har og får bare en kropp. Man må være snill med kroppen. Jeg prøver å tenke hele tiden over valgene mine, og om de er gode valg for kroppen min. Den har fått nok juling oppgjennom årene. Nå er det på tide at den har det godt. Jeg vil ha en frisk kropp. Derfor må jeg gjøre en jobb hver dag. Spise og beholde næring.

Det er tøft å gjøre den jobben. Mest vanskelig er det å bryte gamle mønster. Kjente mønster som gjør at jeg føler meg trygg. Mønster som sykdommen har lært meg for å slippe ubehagelige følelser. Tvangstanker og tvangsmønster. Det er mange ting jeg må lære meg helt på nytt. Så må jeg tåle å se at kroppen forandrer seg. Den skal det. Det er meningen at den skal det. Jeg, Frida vil ha en frisk kropp. En frisk kropp kan trene, være aktiv, ikke være sliten og sove hele tiden, gå på skole, gjøre morsomme ting og ha energi. Det vil jeg ha, og da må jeg opp i vekt. Det er å være snill med kroppen min det også.

Så kryss i taket, heis flagget, juble, for jeg har mestret nok en dag. Jeg har seieren i dag. Jeg har brukt tiden min på bare friske ting. Jeg har eksponert meg for det skumle og mestret. Det må jeg vel være fornøyd med.. Det skal jeg være fornøyd med.

~Frida~