Det brøler på innsiden. Sykdommen herjer. Den roper høyt at
jeg er skitten, at jeg er et null, at jeg fortjener smerte, at jeg bare kan gi
opp, for jeg vil aldri bli frisk. Den roper at den aldri skal forsvinne. Den
hånflirer og roper at jeg skal være fanget i spiseforstyrrelsesfengselet for
alltid. Den sier jeg har tapt. Dette er tanker, røde tanker, sykdommstanker.
Jeg tenker dem. Jeg bestemmer om jeg vil tro på tankene som kommer. De er
kraftige og sterke, noen ganger uutholdelige fordi det gjør så vondt. Men
likevel har jeg et valg. Alltid. Jeg er sjefen. Jeg bestemmer. Jeg bestemmer om
jeg vil innvolvere meg i sykdomstankene. Hvis jeg ikke jobber knallhardt og har
feil fokus, faller jeg lettere i fellene, så det gjelder å hele tiden være obs,
hele tiden være sterk og fokusere på veien fremover. Jeg har nye muligheter til
å ta friske valg hele tiden. Så lenge jeg går på riktig vei, tar jeg de riktige
valgene. Jeg mestrer. Men hvorfor kjenner jeg ikke mestringsfølelse da? Jeg
mestrer jo alt jeg skal mestre for å bli frisk. Hvorfor kjennes det ikke bra?
Sykdommstankene og følelsene er så sterke. Jeg vil være sterkere. Jeg vil
kjenne gode følelser. Jeg får vel bare gi det litt tid. Det er jo ikke rart at
sykdommen gjør motstand nå. Jeg har vært fanget i dens helvete i åtte år nå.
Jeg vil ut. Jeg vil bli fri fra den. Jeg vil ikke ha den mer, og jeg trenger
den ikke mer heller. Det har jeg bevist siden mandag nå. Jeg har spist etter en
kostliste, jeg har begynt å spist middag og beholdt(det har jeg ikke gjort på
mange år), jeg har snakket ut ubehaget, jeg har vist meg sterkere enn sykdommen
ved å ikke la den vinne og ikke innvolvert meg i tankene dens. Best av alt, jeg
har ikke hatt noen destruktive handlinger, selv når det har fristet å få ut
følelsene på kjente måter(syke måter). Jeg har holdt ut uroen, angsten og
følelsene helt ut og bedt om hjelp til det. Jeg har vært snill med kroppen min.
Tenk, vi har og får bare en kropp. Man må være snill med kroppen. Jeg prøver å
tenke hele tiden over valgene mine, og om de er gode valg for kroppen min. Den
har fått nok juling oppgjennom årene. Nå er det på tide at den har det godt.
Jeg vil ha en frisk kropp. Derfor må jeg gjøre en jobb hver dag. Spise og
beholde næring.
Det er tøft å gjøre den jobben. Mest vanskelig er det å
bryte gamle mønster. Kjente mønster som gjør at jeg føler meg trygg. Mønster
som sykdommen har lært meg for å slippe ubehagelige følelser. Tvangstanker og
tvangsmønster. Det er mange ting jeg må lære meg helt på nytt. Så må jeg tåle å
se at kroppen forandrer seg. Den skal det. Det er meningen at den skal det. Jeg,
Frida vil ha en frisk kropp. En frisk kropp kan trene, være aktiv, ikke være
sliten og sove hele tiden, gå på skole, gjøre morsomme ting og ha energi. Det
vil jeg ha, og da må jeg opp i vekt. Det er å være snill med kroppen min det
også.
Så kryss i taket, heis flagget, juble, for jeg har mestret
nok en dag. Jeg har seieren i dag. Jeg har brukt tiden min på bare friske ting.
Jeg har eksponert meg for det skumle og mestret. Det må jeg vel være fornøyd
med.. Det skal jeg være fornøyd med.
~Frida~
Frida var her først! Tenk deg den ubehagelige situasjonen der man må jage bort noen frekkinger fra ditt sete i kinosalen fordi dem har okkupert dem. Klart sykdommen gjør motstand, men det er tross alt du, Frida, som har rett på denne plassen.
SvarSlettJeg heier på deg, du fortjener dette. Ingen fortjener å være syke. Hadde de gjort noe galt, hadde de sittet i fengsel.
Krev din plass.
Klem til deg :)