en felle - men jeg snudde

ett øyeblikk trodde jeg jeg var gitt opp. Jeg trodde jeg hadde tapt. Jeg trodde alt skulle skje på nytt, alt det vonde. Jeg trodde sykdommen hadde vunnet og at det var meningen at jeg skulle være fanget for alltid. 
Jeg trodde det var meningen at jeg skulle være den syke frida, og at jeg ikke ville få sjansen til å bli frisk, at døden snart ville ta meg. Jeg trodde... Jeg ville bare gråte.

Fem timer før dette skjedde sto jeg på vekta. I morges. Tirsdagsveiing. Tallet viste at jeg hadde gått opp over 1 kg denne uken. En del av meg fikk sjokk og ville kaste hele boksen i veggen og bare rase, mens en annen del av meg klarte å tenke med fornuft at det ikke er rart at jeg har gått opp med tanke på hvordan forrige uke var. det var mye slurv, mye stress og overspising, mange ukloke valg osv.
jeg har snakket litt med behandleren min om det, og vi ble enige om at jeg skal prøve å stabilisere vekta litt nå, frem til jeg skal på Levanger. jeg har kommet til ett punkt hvor vektoppgangen begynner å bli tung, og det krever litt kompetanse og ordentlige rammer før jeg kan fortsette. Fortsette opp det skal jeg, for jeg Frida liker det som skjer. Jeg er i ferd med å bli ny.

I dag skulle jeg også til Trondheim på st. Olav å skjekke hvordan ståa var med epilepsien. Altså ta EEG.
Behandleren min ble med meg, så vi fikk snakket ordentlig om vektoppgangen og om endringer denne uken.
så kommer vi til sjokkbeskjeden som fikk meg til å føle håpløshet.
Jeg er nå på et stadie hvor jeg er desperat etter ordentilig hjelp for spiseforstyrrelsen. I dag skulle vi få dato på innleggelse. og det fikk jeg. OM SEKS UKER!
bah, jeg ville bare gi opp. Den første reaksjonen min var grufull. De hadde jo sagt at jeg skulle få komme før påske. Jeg hadde begynt å gjort meg klar for kamp. Så må jeg vente i seks uker til før jeg får begynne. Hvordan skal jeg klare å holde motivasjonen oppe?
Dette er nøyaktig det samme som har skjedd før. Enten er jeg for syk, eller for frisk. så går det for lang tid, så er jeg for syk til å få behandling. Dette ligner på akkurat den samme runddansen som jeg har gått i i snart NI år.  Jeg ville gi opp. Jeg ville ha en enkel løsning, så jeg søkte i mitt slitne hode etter en løsning.
selvskading, uaktuelt. droppe hele levanger og prøve å gjøre livet mitt litt bedre her hvor jeg er. tja, da får jeg være tynn, jeg får fullført skolen dette året, jeg får sommeren hjemme. Jeg hadde mange gode argumenter for å bare være der jeg er nå. Men etter en stund innså jeg at dette var en av fellene til sykdommen. Dette var enn av de enkle sykdomsveiene som ledet meg i feil retning.

-Jeg prøvde å finne en annen løsning. Jeg psykte meg opp og klarte å snu tankene mine. Selvfølgelig vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal holde ut. Jeg skal på levanger om seks uker. Jeg skal klare å vente. Jeg skal fortsette den gode utviklingen jeg har hatt. Jeg skal holde meg stabil. Jeg skal klare å ha samme utgangspunkt som jeg beskrev for behandlerne på møtet i går. Jeg skal klare å holde motivasjonen min oppe.

hvorfor? Vel, grunnene er mange, men i hovedsak at jeg virkelig vil bli frisk. Og det skal jeg klare!

~Frida~