en frisk kropp

Jeg føler meg forferdelig. Kjenner godt på kroppen min at jeg går opp i vekt. Det er selvfølgelig en delt følelse, men det er sykdomsfølelsen jeg er mest vant til å kjenne på og som kommer først inn. Jeg prøver å tenke at det er positivt, men jeg klarer liksom ikke å la være å kjenne på skittenhetsfølelsen som sitter som støpt og har gjort i mange år når jeg kommer over 40 kg. Jeg vet med fornuften min at det er muskler og nødvendige kilo jeg går opp, men likevel er skittenhetsfølelsen så sterk.
Det føles rett og slett helt forjævlig(unnskyld uttrykket), men uansett må jeg bare lære meg å holde ut og kjenne på følelsene. Det er tross alt når jeg er i følelseshelvetet at jeg kan endre følelsene og tankene mine. Det er når følelsene er der at jeg kan endre dem. Jeg må bare godta kiloene. Det er jo litt spennende også. følelsene kan jo være spennende. Jeg kan velge å tenke slik. Dette er et forsøksprosjekt. mitt prosjekt om å bli frisk. En ny Frida. Frida med en voksen normal kropp. Wæh, det er skummelt. forferdelig skummelt. så skummelt at jeg ikke klarer å holde det i sjakk inni meg. Å det er NÅ det er SÅ VIKTIG at jeg ikke gjør som jeg alltid har gjort. FLYKTE! For å unngå å fortsette i den negative evige sykdomsrunddansen må jeg gå videre. Jeg må bruke friske mestringsstratergier for å takle dette. jeg har det i meg. ja, det er nytt og skummelt, men det er BRA! Det er bra for fremtiden min og for livet mitt, for helsa, for drømmene mine, for meg. Hvorfor skal jeg leve i en barnekropp da? godt spørsmål. Det spør jeg meg selv om, og da finner jeg ingen gode grunner for det. Det er bare et behov jeg hadde som barn. å være tynnest og flinkest. Da var jeg bra nok. Men livet har gått videre nå. Det må jeg også. Jeg må gå videre. Veien er lagt foran meg nå. Det er bare for meg å unngå å gå på de fristende enkle sykdomsveiene. alle står på sidelinja og heier på meg, jeg kan velge å høre på dem, for de vil meg godt og at jeg skal bli frisk. de leder meg fremover mot målene mine. Går jeg på omveiene til sykdommen og lytter til den, kommer jeg ingen vei. sakte men sikkert mister jeg alt jeg har i livet mitt, jeg mister venner, familie, kjæreste, meg selv, livet. jeg dør. Det er det sykdommen vil oppnå. Så derfor velger jeg å gå opp denne tunge bakken nå. Ja, det er for jævlig, men det skal bli bedre, for jeg kommer til å forandre meg på så mange områder mens jeg går på frisk-veien. Jeg kommer til å bli sterkere, og sykdommen svakere. Jeg kommer til å finne meg selv og mine verdier.
Så kiloene føles ekle og forferdelige ut nå, men det vil føles bedre. Jeg må bare gi slipp på barnet i meg og gå videre. Det er tungt, nytt og skummelt, men det må til for at jeg skal bli frisk.

er dere fortsatt med meg, kjære lesere? setter pris på noen gode ord innimellom. Er dere der?
klem fra meg.
~Frida~