still fighting

Først vil jeg bare si tusen takk for alle gode tilbakemeldinger og kommentarer i det siste dagene. Det gjør utrolig godt å ha så gode lesere som dere altså :)

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om vekt og speil, og hvordan livet hadde vært uten.
jeg kan ikke svare for alle, kun meg selv.
Altså vekten og speilet er jo en av de tingene jeg har fått dekt mitt kontrollbehov på. Antall kilo har vært betydningsfullt for alt i livet mitt. tallet på vekta påvirker hele meg og følelsene mine. når det kommer til speil har jeg til tider holdt på å knuse mange. jeg har ikke sett det reelle bildet i speilet, så jeg  har måttet lært meg å stole på de rundt meg og realitetene rundt min vekt. undervektig betyr undervektig, og sykdommens speilbilde forvirrer meg.
jeg husker en periode jeg var helt kontrollfreak og veide meg hele tiden. Det påvirket meg gjennom hele dagen. veide jeg mer var humøret fælt og angsten høy, og veide jeg mindre følte jeg meg flink og at jeg hadde kontroll. Det var fælt å ha det slik. Jeg følte at jeg måtte tømme meg på alle slags måter for å veie minst mulig før veiing. Det var helt sykt. Jeg hadde et sykelig forhold til kropp og vekt.
Men nå derimot, har jeg kommet mye lengre. jeg veier meg en gang i uken, og prøver å tenke at antall kilo ikke har noe med min verdi som menneske å gjøre. Jeg er meg, og kroppen min er min bil som jeg skal bruke gjennom livet. Jeg må passe godt på den, og gi den næring. Jeg må sørge for at bilen min har det best mulig. at den er sunnest mulig. Jeg må være snill med den. Mat er medisin og mat er en nødvendighet. Det er en realitet.
Nå følger jeg en kostplan som gjør at jeg går litt opp i vekt hver uke, noe som gjør at jeg har et kjempegodt utgangspunkt til jeg skal på Levanger. Kroppen min er sterkere denne gang, dermed er jeg også sterkere. Denne gang er det jeg som sitter i førersetet og skal peile meg inn på riktige spor. Jeg har mange nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg er sterkere enn sykdommen. Så tenker jeg ofte på at dette er det som må gjennomføres for at kroppen min skal ha det best mulig fremover.
Når jeg tenker på Levanger, gleder jeg meg til å komme igang, men jeg gruer meg til veiingene og vektoppgangen, og det å se meg selv i speilet. For denne gangen må jeg faktisk tåle å stå på vekta eller foran speilet å se at kiloene går opp, og jeg må akseptere det. Så må jeg tenke fornuftig da, at det er en del av det å bli frisk, å bli kvitt djevelen på skuldra som snart har tatt ni år av livet mitt. skal jeg virkelig la et tall styre livet mitt. Jeg har ett liv! Skal jeg kaste bort det med å konstant ha kontroll på kroppen min og vekta mi?
Det blir et kjipt liv, et liv jeg ikke ønsker. Jeg vil være fri fra den negative runddansen. Jeg vil ha en frisk kropp som gjør mer enn å sove eller bare spise og kaste opp. hvilket liv er det? Det er det livet jeg har levd siden jeg var elleve år. Nå er jeg snart tjue år. Livet har gått videre, nå må jeg også det. Det er på tide å gi slipp. Jeg følte meg ødelagt, knust i tusen biter. De siste månedene har vi lagt på plass noen brikker, men det er mange igjen. Men jeg kan se konturene i hvordan livet mitt kommer til å bli, så lenge jeg fortsetter å legge på plass de riktige brikkene, eller river istykker noen brikker. Jeg velger.og jeg har håp. masse håp.
~Frida~