viktige ord

Jeg sitter på stua på DPS`n nå. Har akkurat hatt samtale med legen her. Vi snakket om mange ting, men det er en ting jeg sitter igjen med som jeg vil dele. Jeg tenkte på et bilde jeg laget for mange måneder siden. Jeg hang i en rød snor snurret sju ganger rundt hele kroppen min. Jeg var totalt fanget. Jeg var dradd inn i en verden og en tilværelse som skulle ende med døden. Alt var svart og jeg var bare et håpløst tilfelle. Det eneste som foregikk inni meg var kontroll, fortrenging av smerte, smerte, følelseskaos, selvskading og høy angst. Alt jeg ville var å flykte hele tiden. Kaoset og smerten var konstant, og det første innfallet mitt var alltid å flykte. En tid flyktet jeg med sult og vektnedgang. Da hadde jeg «kontroll». Da var jeg flink nok, god nok. Jeg mestret å være sykelig tynn. Det var min rus. Men kroppen min tålte ikke rusen. Jeg balanserte på dødsleiet lenge, og en dag satte heldigvis noen foten ned og reddet livet mitt. Noen løsnet den røde snoren som jeg var surret inn i med tvang og styrke, og gav kroppen min næring igjen. For meg, som på den tiden bestod av stort sett bare sykdom, var dette en forferdelig tid. Jeg hadde ikke kontroll. Noen tok fra meg kontrollen. Jeg fikk ikke ha rusen min. Jeg fikk ikke fortrenge smertene. Noen påførte meg skittenhet med tvang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Det føltes som et overgrep, og det skjedde hver dag i mange måneder. Jeg fikk ikke være ren. Jeg gikk opp skitne kilo, som jeg tidligere hadde slanket bort. Jeg hadde jo slanket bort skittenheten og smertene, og hadde kontroll på dem. Det var helt forferdelig. Jeg var i en egen verden. En verden der mat var gift, kilo på kroppen var skittenhet på min kropp, kontroll var min rus. Det var en tøff kamp, og jeg prøvde hele tiden å flykte fra følelsene. Neivel, jeg fikk ikke kontrollere livet mitt med anoreksi, så jeg måtte finne en annen måte å få ut følelsene og smerten på. Selvskading ble det eneste svaret jeg fant. Alvorlig selvskading. Selvskading som krevde mye av den stakkars kroppen min. Det var smerte, bare smerte. Jeg skadet meg selv fysisk for at noen andre kunne smertelindre mine fysiske smerter med smertestillende. Jeg ble avhengig og skadet meg bare mer og mer for å få smertestillende. Jeg gjennomgikk over tjue operasjoner på ett år. Jeg skadet meg stygt og sitter igjen med en mage med et langt tykt arr, pga at de har åpnet meg så mange ganger. Jeg var desperat. Jeg gjorde helt forferdelige ting mot meg selv for at noen skulle reparere meg igjen. Men egentlig var det den psykiske smerten jeg ville smertelindre.

Så har vi bulimien da. Hvordan skal jeg beskrive den? Vel, det er vel følelsen av å kunne tiltrekke seg alle vonde følelser ved å skape angst ved å spise enorme mengder kaloririk mat, og kontrollere de følelsene ved å kaste dem opp igjen. Dette skaper en utrolig avhengighet, noe det også gjorde for meg, og gjør for meg. Jeg kunne holde på hele natten, hele dagen. Følelsene tok aldri slutt. Det ble bare mer og mer kaos inni meg, og jeg følte jeg måtte kvitte meg med følelsene. Kampen mot følelsene var og er tøff. Men jeg begynte dette innlegget med at jeg tenkte på det bildet jeg lagde for noen måndter siden. Jeg tenkte på hvor fanget jeg følte meg. Jeg tenker på den røde snoren som var surret sju ganger rundt meg. I går hadde vi billedterapi her på Orkdal DPS. Jeg tegnet hvordan jeg følte meg. Jeg tegnet meg selv, delt på midten. Jeg var halvt rød og halvt grønn. Rød representerer sykt og grønn friskt. Jeg hadde også en rød snor rundt føttene mine som trakk meg mot den evige syke runddansen og alt det syke. Men det var bare tre runder rundt føttene mine. Er jeg mer fri? Har jeg kommet lenger? Har jeg gått frem på friskveien min? Det er utrolig mye sorg i den personen jeg tegnet. Sorg over tapet av så mye av livet mitt. Sorg over all smerten jeg har påført meg selv og mine. Sorg over håpløshet. Men jeg må nesten fortelle om resten av bildet også. Jeg gikk på friskveien. Den var nokså humpete og bratt, men jeg hadde en enormt stor folkemasse ved siden av meg på veien som sendte meg glede, motivasjon, styrke, håp, tro og kjærlighet og drømmer. Jeg kunne også se på bildet at i enden av veien var det ingen humper og det var sol og lyst der. Føttene mine var bundet, men jeg sto vendt mot målet mitt, altså i riktig retning. Bildet representerer kampen min. Alle de valgene jeg hver dag må ta. De riktige valgene må tas hver dag for at jeg skal komme meg frem, og jeg har masse godt ved siden av meg, inni meg, og i fremtiden. Jeg tenkte meg om når jeg lå i sengen min etter middagen i dag. For ett halvt år siden kunne jeg aldri klart å ligge i senga etter å ha spist middag. Jeg hadde ikke klart å spise middagen en gang. Da ville det ha vært full krig inni meg, og jeg hadde flyktet enten ved å kaste opp eller ved å skade meg. I dag spiser jeg seks sunne måltider for dagen, jeg trener for å føle meg bedre, jeg snakker om smerten inni meg, og jeg jobber mot å være best mulig stand til å gjennomføre en helhetlig behandling av spiseforstyrrelsen på Levanger.

Jeg har gått mange skritt, men jeg har fortsatt mye igjen for å nå målene mine. Men nå jobber jeg vertfall hver dag med å ta gode friske valg som er både bra for meg nå og i fremtiden. Ja, jeg er fortsatt fanget. Jeg er avhengig av å ha en slags rus eller en kontroll på følelsene mine. Men jeg vet at hvis jeg noen gang skal kunne se ned på føttene mine og se at det ikke er en rød snor rundt dem, må jeg gi slipp på den. Jeg må gi slipp på den spiseforstyrrede verdenen og lære meg å leve på nytt. Det er så mange ting jeg må lære meg. Jeg var bare ei lita jente på 11 år når jeg ble syk. Jeg har tapt masse, men har dog en stor erfaring med meg som har formet meg som person. Jeg oser av ett eller annet. Mange sier jeg er spesiell. Hva som befinner seg inni meg vet jeg ikke, men jeg gleder meg til å finne det ut. For å slippe frem Frida må jeg gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er det jeg skal jobbe med på Levanger. Jeg skal lære meg livets spilleregler, jeg skal finne meg selv, jeg skal få et nytt forhold til mat. Mat skal ikke representere følelser. Jeg skal lære meg at det er to forskjellige ting.

Sykdommen prøver fortsatt å få meg til seg på den evige runddansen sin som jeg har gått på i snart ni år nå. Halve livet mitt faktisk. Det handler om å ta det tunge steget fra det, og gi slipp, gå videre. Noe jeg er veldig motivert til å gjøre, men likevel føles det vanskelig, fordi sykdommen har på mange måter «hjulpet» meg gjennom tøffe perioder i livet mitt. Den har beskyttet meg fra en enorm smerte fra ting jeg har opplevd. Derfor føles det trygt å gå i dens spor, på veien den legger frem for meg. Jeg slipper å kjenne på følelser. Men jeg vet at jeg må en eller annen gang konfrontere følelsene og smerten. Jeg må jobbe meg gjennom de, og tilgi meg selv for all skyld jeg har påtatt meg opp gjennom årene. Jeg har følt enormt skyld til alt som har gått galt i både mitt liv og andres liv. Jeg å tilgi meg selv og gi slipp og gå videre. Ingenting var noen gang min skyld. Og den eneste som kan ta det til seg for at jeg skal bli frisk, er meg.

Jeg har valg hele tiden. Hvilken vei vil jeg gå på? Vil jeg fortsette på den veien jeg har gått i ni år og flykte fra følelsene, eller vil jeg videre og bli frisk og leve livet mitt?

Jeg vil bare at alle rundt meg skal vite at jeg er enormt takknemlig for at jeg har dere. Spesielt mine foreldre og min kjæreste. De har hele veien holdt håpet oppe og vært sterke og holdt Frida i live. De har hele veien realitetsorientert meg når det trengtes, og latt meg drømme når det trengtes. De har gitt meg mot og styrke til å kjempe meg gjennom mang en kamp. Jeg er evig takknemlige for at jeg har dere i livet mitt. Det krever en enorm styrke til å være pårørende gjennom det helvete vi har vært gjennom. Jeg elsker dere, og en dag skal vi tenke det vi alltid har sagt. DET BLE VERDT DET!

Jeg tenker tilbake på når jeg nettopp hadde blitt syk eller når ting sto på som verst i fjor. Huff, så fælt. Og jeg tenker på alle de stakkars små jentene som er i samme situasjon nå. Jeg vil bare si til dem at livet er så mye bedre enn en fremtid med sykdommen. Jeg vet at den føles som en venn nå, men om noen år vil dere se tilbake og sørge over valgene som ble tatt. Jeg mener alle har et valg I DAG. Vi kan alle velge livet. Vi kan alle velge hvilket fokus vi vil ha og hvilke mål man vil jobbe mot. Vi kan alle velge hvilken vei vi vil gå eller hvilken vei vi ikke vil gå. Vi har et valg, hele tiden.

Tenk det, vi kan få akkurat det livet vi vil ha.

Jeg skulle gjerne skrive flere ord om flere meninger og tanker, men nå venter en ny jobb foran meg. Mat. Kroppen trenger mat for å leve, og jo, jeg vil jo leve. Derfor vinner jeg denne kampen. 

~Frida~