hvor er frida?

Det er grytidlig. Ikke engang måkene har begynt å skrike der ute. Dagen har ikke begynt. I det stille ligger jeg å undrer. For et liv jeg har hatt. For et liv jeg har måttet tåle å overlevd. Jeg skal ikke gå i detaljnivå, men i 9 år har jeg vært under en helt forferdelig sykdom som rett og slett har tatt ifra meg alt, og kun gitt smerte og skam og sår tilbake. Den har fått meg til å gjøre grusomme ting mot meg selv. Det er helt forferdelig. Hvis man ser på kroppen min på alle arrene jeg har, skjønner man det. Man kan jo si at jeg mistet livet mitt til sykdommen da jeg var elleve år gammel. Fra å være et helt frisk jente med mange ressurser og egenskaper, venner og verdier til å bli et spøkelse av meg selv. Sykdommen har tatt fra meg alt. All glede, alle gode minner, all energi, all selvtillit, all konsentrasjon osv. Jeg er faktisk der at jeg ikke klarer å leve mitt eget liv.
Og det er en fæl tanke. Jeg er tjue år, og jeg klarer ikke å leve. Jeg sier ikke at jeg vil dø, for det er uaktuelt, men jeg er fastlåst i en forferdelig sykdomsverden. Det er trist å tenke på, for jeg vil mer enn noe annet leve.

Derfor har jeg bestemt meg for å begynne på skolen til høsten. Jeg skal forlate leiligheten jeg har hatt i ett år nå, og flytte hjem til mamma igjen. Og jeg skal gi meg selv tid og en ny sjanse te å leve.

Akkurat nå er jeg på Østmarka, og skal være her noen dager til jeg har blitt litt bedre. håper jeg klarer å komme meg litt før skolen starter og flytteprosjekt.
~Frida~