tilbake til livet

~kulde
~mørkt
~et hav av salte tårer
Jeg balanserte på tornestien, bak meg var det for mørkt til å se, men jeg enset liv som går tapt.mitt?
på sidene av  tornestien var det ulike verktøy som jeg kunne plukke med meg i kampen mot døden.
For det var den jeg skulle møte. Det var døden jeg så i øynene. Tornestien min vendte nedover. Det som kunne stoppe meg fra å falle var hvis det kom hender som tok tak i mine og reddet meg, eller hvis jeg klarte å balansere på en av tornene. Det gjorde uansett vondt da også. En smerterik ferd fra livet som har vart i ni år. stien har vært så glatt. Og innimellom klarte jeg å bruke verktøyene til å kravle meg opp igjen. For lyset, det så jeg også, men jeg klarte bare ikke å nå det. Det gjorde vondt å ikke kunne bære lyset inni hjertet mitt som alle andre. Det gjorde vondt å hele tiden kjenne en smertens jag på innsiden. Alt jeg ville var jo å være fri. I hjertet mitt var det drømmer. åh, så mange drømmer det var der inne. Av og til kunne jeg bare være der inne i hjertet og leve litt der. For på utsiden herjet en evig krig som jeg ikke ville være i. Jeg gjorde hva som helst for å flykte fra krigen. Men det jeg ikke visste var at for hver gang jeg flyktet balanserte jeg enda mer på den glatte tornestien og havnet lengre ned, og der var det enda mer krig. Så da kunne jeg ikke flykte fra den forferdelige smertekrigen heller.
mange sto ved min side mens jeg gjispet etter luft, falt og slo sår, kjempet, blødde, gråt, lengtet...
Det gjorde så vondt i hjertene deres også. Alt de kunne gjøre var å stå å se på og prøve å få meg til å kjempe imot døden. Men av og til såg de dødsangsten. Det var akkurat som at de visste at jeg visste at døden snart skulle ta meg. Og når jeg aksepterte krigen og gav meg over, fikk jeg oppleve spesielle øyeblikk av glede og frihet. da slapp smerten en stund. Da kunne jeg danse i kjærlighet med mine kjære. Da kunne jeg smile av glede fordi jeg visste at smerten snart skulle ta slutt. Plutselig så falt jeg. Plutselig stoppet tiden, veien, alt.. Plutselig skjedde krisen... Jeg svevde et sted mellom liv og død, hvor ingenting gir noen mening, hvor ingenting betyr noe, hvor ikke smerte fins, hvor tiden står stille, hvor du er den enesten som stopper å puste, mens de rundt deg gjør alt for å gjennopplive min stakkars kropp. liv eller død. Enda har jeg overlevd. Jeg har klart å funnet måter til å ikke falle i dødsriket enda. Det som er så rart er at jeg opplever glede hver gang etter å ha sett døden i øynene. Det virker som at døden ikke er vakker. døden er ikke frihet. Man kan mange ganger kjempe om å bli fri, men det er noe man må kjempe for å bli, i det livet man har fått.
Jeg går enda på stien min etter å ha overlevd døden nok en gang. jeg vil ha livet. Jeg er villig til å kjempe for min frihet, for jeg vet at den finnes der ute, og det er meningen at jeg skal finne den. Så jeg fortsetter å lete.

ja, jeg leter. livet er slettes ikke lett. Jeg har opplevd motgang i livet i 9 år nå. Men det siste året har jeg sett at det er mange som kjemper med meg for at jeg skal få livet tilbake igjen. For det er mulig. Man må bare innse at mørket finnes der, og heller ta vare på og bygge på de gledene og positive tingene som finnes også. Og viktigst være takknemlig for at de er der. Selv om de er sjeldne. Det finnes så utrolige mange måter å lide på hvis man tenker på hele verden i alle land. Alle har ulike sår enten på innsiden eller utsiden. Uansett hvor vanskelig det er gjelder det å akseptere dem, for å klare å leve på det som er bra i livet. Jeg har masse bra i livet mitt,  og det er derfor jeg er i live i dag. Jeg har ganske mange sår på innsiden, og jeg har måttet kjempet i håp om å få delta aktivt i kjærlighet og glede i mitt eget liv igjen. Det har vært tøft. og som jeg sier er det av og til at jeg har gidd opp. Det er da jeg har vært så heldig at jeg har så mange rundt meg som har støttet meg opp mot livet igjen.

Men livet er tøft. Alt for tøft noen ganger. av og til ønsker man rett og slett å forsvinne fra livet for alt gjør så vondt. Når man får slike tanker føler man at de er ulovlige, for de er farlige. Det er da man MÅ skjønne at det er en selv som sitter med MAKTEN. For det er oss selv, ene og alene som bestemmer om vi vil innvolvere oss i de tankene som kommer. Det går ann å "Leke" litt med de tankene. Det går ann å få dem ut og ufarliggjøre dem, skjønne dem, og akseptere dem og ta dem på alvor. Det er tankene som er der, så det får de bare være, men det er vi som bestemmer om man vil høre på tankene eller dele dem og gi mindre plass til dem.

husk, livet er for dyrebart til å miste. Det finnes mange måter å miste sitt eget liv på, og det betyr ikke nødvendigvis å dø. Det som er sikkert er at alle fortjener å leve det livet vi alle er så heldige å ha fått, og for din og andres skyld, VÆR TAKKNEMLIG!
~Frida~