fortid og fremtid

Når jeg blir frisk skal jeg gjøre masse. Det blir sikkert slik at disse tingene blir gjort på veien til å bli frisk, før jeg omsider stopper opp og innser at jeg har det livet jeg ønsker å ha. Altså at jeg er frisk.
Jeg driver å drømmer mye. Har ikke lagt skjul på det. Men jeg tror at hvis man passer på å belønne seg selv med gode ting i livet når det meste har gått bra en stund, er viktig. Da kjenner man at man lever litt.
Da kjenner man at man mestrer livet og faktisk fortjener å ha det bra.
Når jeg blir frisk skal jeg:

- bli sykepleier og jobbe med kreftbarn eller nyfødt intensiv

- reise til Venezia med Lars på kjærlighetsferie

- gifte meg med Lars. Jeg skal ha lang hvit kjole, det skal være sol, kirka er full, musikken sprer seg til alle celler i kroppene, så kjører vi i limosin videre.

- dra på campingtur med bil og telt sammen med Lars, og reise rundt i Europa.

- spise masse god mat på fansye resturanter uten å "tenke".

- hoppe i fallskjerm

- trene opp en muskuløs kropp(frisk kropp)

- hjelpe mamma med å oppnå sin drøm

- bli mamma selv.

Det er mange flere mål, Dette er kanskje mange langsiktige mål, og det har vært livsnødvendig for meg å ha, men det er like viktig å ha kortsiktige mål som ligger litt kortere frem i tid og som kan oppfylles litt etter litt. Jeg har enda ikke oppnådd så mange mål enda, men jeg har klart masse disse årene. Det er mye som er annerledes nå. Jeg har fks fått spiseforstyrrelsen under kontroll, og spiser delvis normalt og er normalvektig. For meg var det et mål og fullføre behandlingen på Levanger, og jeg klarte det nesten. Det var vertfall ikke min feil at slutten der ble som den ble. Det var deres valg, og jeg gjorde mitt beste, og det er jeg stolt over. Det som kanskje er den største forskjellen fra nå og fra før, er at jeg ikke lar spiseforstyrrelsen herje og styre i livet mitt. Det verste var bulimien. Den herjet så sårt hele tiden. Jeg brukte alt jeg hadde av både krefter og penger på å kjøpe mat, spise det, og kaste det opp igjen. Det var alt jeg brukte tiden min på. jeg klarte aldri å la være, så jeg måtte ty til farlige handlinger for å klare å få en timeout fra alt. Det å slippe å ha bulimien på nakken, føles som en helt ny verden. Jeg er friere, jeg føler meg bedre. skammen er borte. Jeg kan sveve. Jeg trenger ikke å være stuck i sykdommen. Det er så herlig. Og jeg slipper å utsette mine nærmeste med bulimien også. Nå som den er borte, er alt bedre. livet mitt er bedre.
Men jeg er ikke i mål enda. Jeg føler meg ikke frisk enda. Men jeg tror at når jeg klarer å komme meg litt videre  ift selvskading, så vil jeg begynne å jobbe med selvbildet mitt. Jeg er jo et menneske, og jeg må begynne å innse at jeg er likeverdig som alle andre, fortjener det samme som alle andre, har evner og egenskaper som skaper et meg osv. Jeg vil rett og slett finne meg selv. Og det gleder jeg meg til. Jeg gleder meg til å finne nye sider ved meg selv. Jeg ble jo på en måte ødelagt når jeg ble syk som elleveåring, og nå må jeg finne brikkene og sette dem sammen igjen, og da kan jeg legge til hva jeg vil. Jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, det er en herlig tanke. vi har alle valg, og vi kan velge delvis hvordan vi vil være og hva vi vil ha i livet vårt. noe har vi kanskje valgt bort for å få det bedre, selv om det er vanskelig, andre ting har vi måttet oppsøke og kjempet for å få en del av livet vårt. MEN, vi er sjef i våre egne liv, og vi lever bare en gang, så da må vi ta ansvar og ta valg slik at livet blir slik man ønsker å ha det. Jeg gleder meg til å begynne å pusle videre på puslespilllet mitt. Noen brikker har jeg valgt å lagt bort, andre har mer sentrale roller i livet mitt nå, og det er jeg glad for. Jeg er glad for valgene jeg har tatt. Det har jo kommet ut noe godt av det meste. Man må bare huske på å være takknemlig og reflektere over ting.

~Frida~