livstegn

hei alle sammen

Nå er det jammen lenge siden, og beklagelig er det. Jeg har vært i kjelleren, langt nede, svevd i det vi kaller mellom "liv og død" i lang tid nå. Ikke pga spiseforstyrrelsen, men pga alvorlig selvskading.
Tilstanden min er alvorlig nå. Det er ikke mer og gjøre. Nå er alt i mine hender. Skjer det en gang til, dør Frida. Da dør drømmene. Da dør håpet jeg har i hjerte mitt, og håpet jeg har prøvd å bruke til å kjempe meg så langt som jeg har kommet nå. Jeg bestemte meg for å bestige fjell, og det har jeg klart. Men jeg er ikke på toppen enda. Det er enda mange topper jeg må bestige for å kunne kjenne at det er jeg som er sjefen i mitt liv. For at jeg skal kunne kjenne at det er jeg som har vunnet. For snart ni år siden ble jeg fratatt all livsglede jeg hadde i hjerte mitt av en djevelsk morder. Anoreksien tok raskt knekken på den suksessfulle livsglade lille sterke jenta som var på alle plan en mester. Jeg var så godt som død. Hadde jeg visst at jeg måtte gå gjennom alt jeg har gått gjennom, ville jeg valgt døden. Det jeg har gått gjennom de siste årene er så vondt for meg og mine kjære at det skulle ikke vært lov. Ingen skulle fått lov å gå gjennom slike umuligheter. Det er helt forferdelig. Men likevel har det gjort meg til den jeg er. Og jeg har et apparat rundt meg som er helt fantastisk. Jeg er kanskje verdens mest uheldige person, men jeg er jammen heldig også. Jeg har møtt ufattelig mange godt mennesker på min vei, og jeg har fått forsterket min relasjon til mange. Det er en gave i seg selv. Jeg er heldig.
Så er jeg heldig som lever. Kroppen min har gått gjennom mye vondt de siste ni årene, og det er på hengende håret at jeg har overlevd alle gangene. Jeg har en misjon her i livet. Det er en grunn til at jeg lever enda. Jeg er takknemlig. Livet er så skjørt, men likevel så sterkt. Man har det så sterkt inni sin hule hånd og kan påvirke det selv på alle mulige måter, og kan føre det frem, men slipper man det, er det borte. borte betyr død. død betyr slutten. slutten er enden på livet. Et liv som er urettferdig endt. Det er alltid urettferdig at et liv ender, men når det er urettferdig, kjenner man det langt inne i hjertet, og det kan ødelegge et menneske. sorg.
I disse ukene har jeg tenkt mye på døden. Jeg har som sagt vært veldig langt nede, og døden har hengt over meg på skuldrene. Jeg tenker hva min eventuelle død ville betydd for mine kjære og alle rundt meg. ville de forstått det? ville de klart å levd videre? ville de klart å besvare alle sørgende spørsmål de har rundt min død? ville de klart å leve et liv uten å klandre seg selv?
Det gjør for vondt å tenke på det. tanken på at min handling med å slippe livet ut av hånda mi nå, kan påvirke så mange mennesker er for vondt. samtidig lever jeg med en ufattelig smertefull lidelse som herjer hele tiden. Det er et håpløst liv ser det ut som. Men som jeg sa tidligere er det jeg som styrer livet mitt. Det er jeg som holder livet mitt i hånda nå, og jeg kan styre det dit jeg vil.
viljestyrke har jeg. Det har jeg bevist mange ganger. Og jeg kan klare det.Jeg vil klare det.

Det finnes så mye inni meg som vil. Jeg klarer ikke å slippe livet jeg har i hånden min nå. Jeg vil leve livet mitt. utfordringen blir å overleve fallene. Det å reise seg igjen og la sårene verke.
De siste ukene har jeg foresten grått minst tusen tårer. full av fortvilelse, sorg og skam som jeg var er nå et annet menneske. jeg kjenner på følelsene mine og klarer å håndtere dem. Det gjør forferdelig vondt, men jeg står i det. Det er forferdelig, og jeg har mest lyst til å legge meg ned å dø, men når tårene har kommet ut ser man enden i smertehelvetet og ser lyset i andre enden. Det er så vakkert. Jeg har savnet å gråte. Gråten kom når jeg lot den komme.

Så lever jeg videre,eller gjør jeg ikke?
Selvfølgelig gjør jeg det. Fordi som jeg alltid har sagt : kjærlighet, tro og håp er sterkest.
~Frida~