forståelse om å være psykisk syk

Jeg lengter sånn etter å få til å forklare, skape forståelse om min kamp. Forståelse er så viktig. Man føler seg så alene uten det. Det er som å fly i ukjent land uten kart. Det er som å vandre i en ørken uten sko. 

Forståelse for psykiske lidelser er vanskelig. Det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon som handler  om en annen persons sted. For ingen kan klare å forstå helt, selv om de vil. Det å ikke forstå kan føre til hjelpesløshet. En følelse av å ikke skjønne. Det kan være noen man har nær. Personen man ikke forstår kan virke annerledes, borte, mistet, fjern fra denne verdenen. Da er det viktig for hver enkelt å kunne forstå. Jeg fikk en mail av en venn som beskriver hvordan det er å leve med psyksk lidelse, så jeg ville dele den. Det er virkelig bra skrevet.

Å være psykisk syk er todelt.


På de vonde dagene,


Er det en forbannelse.


Man føler seg så ubeskrivelig ensom.


Det å stå mitt i en verden av mennesker , Uten at de rundt deg aner hvilke kamper du kjemper.


Det å ligge alene om natten å rulle seg i den kvelende angsten, Å stå opp om morgenen å fortelle


At alt er fint. Det å være fastnet i sitt eget land langt avsted, Uten at noen aner.


Uten at noen aner hva hverdagen som deg egentlig vil si.


Du forteller det til morgen solen når du våkner. Til stjernene når mørket faller.


Du visker det til fuglene som flyr. Til den regntunge asfalten under føttene dine. Til trærne, Havet Og himmelen omkring deg.


Slik blir også den verdenen du deler med andre, I tillegg til den som lever inni deg, Din egen.

De rundt deg ser deg. Men ikke i den forstand du iblandt skulle ønske at dem så deg.


De ser din silkemyke unge hud, De ser ditt kullsorte lange hår, De ser dine smil og din vennlige latter.


De ser dine egenskaper, Og de ser hvordan du utad ser ut som hvilket menneske som helst.


Det er fint, For du ønsker jo ikke at noen skal ta del i din hemmelige verden fra innsiden.


Ikke ønsker du å la dem ta del i noe som er ditt og bare ditt.


Det er så privat, Så personlig - likevel så tungt å bære alene.


Ikke Ønsker du heller, At de skal analysere hver milimeter av din atferd omkring dem.


Du ønsker ikke oppmerksomhet, Til det vonde.


Ønsker ikke at noen skal låse seg inn i din verden, Å bli revet ned av den. 

Likevel er det så vondt.


For ditt ansikt er en skikkelse verden ser skallet på.


Inni der er det noe som sier '' Se meg, Føl meg, Forstå meg ''


Samtidig som du ønsker å gjemme deg langt bort fra verden Å aldri åpne dørene igjen,


Så er det samtidig så vondt og smertefult å føle at den du er, Ikke er forstått.


At ingen ser deg, Slik du ser verden gjennom dine øyne.


Å føle seg helt alene , I sitt eget mørke å vite at det ikke er noen som vet.


Eller noen vet kansje, Men ingen forstår. Du blir sittende tilbakelent, Alene med Din angst,


Ditt kaos, Dine indre oppgaver og dine kvelende demoner. 

På de aller tøffeste dagene, Er dette nesten uutholdelig.


Du føler deg alene i verden. Innestengt i deg selv. I et hav av spøkelser, du ikke engang har forbindelse med.


Som et fremmed objekt, På andres planet, Hvor hvert fotsteg føles fremmed , skummelt og alene.


Uten fotfeste, Uten tilhørighet.


Du vil så gjerne skrike det, Hyle det ut.


Samtidig så vil du grave deg ned å aldri mere se lyset.


Bli liggende, Alene.


Alene.

Ditt todelte liv,


Hvor du strekker deg mot omgivelse i den forstand du mestrer og klarer,


Og i blandt kansje altfor mye for det som er sunt for deg og for hva du har godt av å prestere.


Det hele kan føles bunnløst og forgjeves, Energitappende og overvelmende.




Men på de gode dagene, Kjenner du styrken.


Styrken.

Uansett hvor mange fugler som flyr rundt deg i horisonten,


Som flakser slik at du føler at alle på engang skal treffe deg i hodet Å gjøre slutt på det en gang for alle


Så finnes styrken der. Styrken når du våkner og dagen er ekstra god.


Taknemligheten over en fredfull natt, uten kaos og tankekjør.


Uten at du forsvinner, Hvor du kjenner deg trygg, tilhørig og tilstede.


Da blir det verdt det.






På de vonde dagene er det vondt å være et medmenneske.
Følelsen av Ensomhet, Utilstrekkelighet og Fremmedhetsfølelser.


Men på de gode dagene, Er det så styrkefyllende å føle at man har så mye kjærlighet og vakre ting i dette livet.




Todelt. Det å være psykisk syk er så fryktelig todelt.


Det gjør deg så innmari svak, Likevel så fryktelig sterk.
Bølgedalene suser rundtom deg som et utemmet tidevann,


Som skyller inn alt av utfordringer på en gang.


Det kan føles nyttesløst, Mørkt og utilstrekkelig. Uovervinnelig.




Men vi Barn av Mørket,


Vi Kjenner vår egen pust igjen, Så fort det begynner å lysne.


Når lyset kommer, Å dagene igjen kjennes vakre, meningsfylte og verfifulle som en sommersol som stryker oss om nakken mens vi tusler på stien frem,

Da er det vakkert igjen.


Da er ikke alt det vonde overvelmende,




Men noe som føles ut som om det er mulig å mestre.




Følelsen av mulighet, Følelsen av Håp, Følelsen av Et verdifult og vakkert liv.




På de dagene, Er psyken en Velsignelse,  ikke lengre en forbannelse.

~Frida~