Carpe Diem - første skoledag og update

Chris Medina synger "what are words if you dont mean them when you say them".
Det er så sant. Det kan kanskje ikke sammenlignes med denne sangen, men det fikk meg til å tenke på hvor lenge jeg har sagt og skrevet at jeg skal gjøre forskjellige ting, uten å ha gjort noen endring i livet mitt. Jeg har hatt store drømmer om mye, og i dag tok jeg endeelig første skritt mot drømmen min, nemlig å bli sykepleier. Jeg stod opp halv sju i morges og fikset meg for å dra til skolen. Nå sitter jeg hjemme i stua foran ovnen og kjenner mestring over å ha gjennomført min første skoledag. yey, endelig kunne jeg starte på livet igjen. Etter å ha vært "innelåst" både i mitt eget hode og i sykehusverdenen var det jaggu på tide. Det har vært tøft i dag, det skal jeg innrømme, men det er mye bedre å ha et liv og en slik hverdag som gir en fremtid, enn å ligge i en sykehusseng og være syk.
Det som er mest overaskende er hvor godt hodet og topplokket fungerer. både faglig og sosialt. Jeg har i dag erfart at den gamle Frida fortsatt er der og har guts til å klare det jeg vil og ønsker.
Jeg bestemte meg for å ta en dag i gangen, og ha fokus på at på skolen skal jeg lære. Ingen skulking pga sykdommen. Den får vike. Jeg er sjefen. Den har stjelt nok av livet mitt.

Jeg har altså da lært veldig mye i dag, og jeg har en super klasse og fantastiske lærere. Det er givende å dra på skolen og det er kjempeviktig. Allerede på første dagen fikk jeg begynne på et prosjekt om noe som engasjerer meg veldig mye. Kreft. Jeg har siden jeg ble lagt inn på barneavdelingen som 11-åring visst at jeg vil jobbe som sykepleier, og det å være sammen med kreftpasienter gjorde virkelig noe med meg. Jeg har aldri sett noen mennesker som var så livsglade og energiske som kreftbarn. Det som var tøft, var at dessverre forsvant de en etter en. noen ble ikke friske. De døde, rundt meg, noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ville hjelpe. Siden da har jeg visst at jeg ville jobbe med kreftbarn.

Men jeg må jo starte et sted. Så nå lar jeg sykdom og alt sykt vike for skole og praksis. Dette er drømmen min, så da hjelper det ikke uansett hvor mye katastrofiske og løgntanker sykdommen serverer meg. Jeg skal bli sykepleier, ferdig med det.

Det er selvfølgelig utfordrende for meg å hoppe rett inn i en ny og ukjent hverdag, men jeg tar utfordringene og kaver meg gjennom, fordi jeg vet det blir verdt det. Det er mye nytt og ukjent, og jeg er redd for mye, men man kan ikke la det være til hinder. Det er mye man kan være redd for her i livet, og man kan ikke stoppe å leve av den grunn. Jeg tror nok jeg blir vant til ting etterhvert. Den største utfordringen i starten er å holde ut, og gi meg selv tid og rom. Jeg er Frida, og jeg bestemmer, så tar vi en dag i gangen.

Min første skoledag på 2 1/2 år gikk altså veldig bra, og jeg sitter nå dødssliten i sofaen og kjenner en liten mestring inni meg. Det er vel bra. Jo, det er perfekt.

Ville bare gi dere en update!

~Frida~