pain is only temporary - pride is forever

hei alle sammen!
Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Jeg har vært inne en tur igjen. Jeg møtte veggen sist lørdag og tok ett skritt tilbake. Veien blir til mens man går, og jeg må regne med at veien går litt opp og ned. Jeg fant ut at det å skulle gå rett fra å være innlagt i ni år og helt uten ansvar, med helsepersonell rundt meg hele tiden til å gå til å være hjemme hele tiden uten noen som helst profesjonell hjelp, var et stort sprang. Det var bare det at jeg ønsket så sterkt å mestre mitt eget liv MED EN GANG, og tenkte ikke på alle utfordringene som ville komme. Jeg har klart mye de siste måndtene. Jeg gikk fra et veldig sykt liv inne på A4 østmarka. Jeg var døden nær fordi jeg var så sykt undervektig. Alt i livet mitt handlet om mat, vekt og kontroll. Jeg slapp ingen andre ting eller gleder inn i livet mitt. hele meg var fanget i en anorektisk boble hvor jeg klamret meg fast i kontrollen av å være tynnest mulig, sulte mest mulig, ha mest mulig vondt. Det var for vondt å kjenne på smerten og sårene på innsiden. Men jeg ble tvingt tilbake til livet og smerten min måtte komme frem. Det forsto jeg etterhvert. Jeg forsto etterhvert at jeg ikke fikk lov å la sykdommen drepe meg sakte men sikkert. Men likevel kjempet jeg imot. sykdommen min kjempet imot. Men jeg var livsglad likevel. hjertet mitt var full av drømmer og håp. sakte men sikkert kjempet jeg meg hver dag tilbake til livet igjen. Etter mange år i spiseforstyrrelsens klør måtte jeg gi slipp. Det var en måte å skade meg selv på, fordi den smerten jeg bar på på innsiden var så stor at det var bedre å kjenne på ytre smerte. dessverre har selvskadingen utviklet seg i farlig retning. Det siste halve året har den vært livstruende. Det er på tide å stoppe. Det er på tide å begynne veien tilbake til livet. Jeg må lære meg å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg har jo forstatt drømmene i hjerte mitt som jeg så inderlig har lyst å nå, og da må jeg kjempe som en helt hver eneste dag nå. Det handler om å ta riktige valg. både små og store valg. alle valgene jeg tar vil påvirke fremtiden min. og det er den jeg må fokusere på nå. Fremtiden og Frida...
Jeg velger å se på den med nysgjerrige øyner. Jeg velger å se på den med friskt fokus.
Jeg har vært innelåst i en syk verden i ni år. som elleveåring ble jeg fratatt livet, og familien min ble fratatt meg. Jeg har vokst opp på instutisjoner og utviklet en syk identitet. Nå er det på tide å finne tilbake til Frida. Jeg har opplevd så mye vondt, men er ikke bitter. Det smerter, men jeg prøver å fokusere på det rundt meg som er vakkert og som gir meg noe godt i hjertet mitt. Det er de gode tingene som skal løfte meg frem og videre i livet. De vonde minnene og sårene på innsiden gjør vondt, men det må jeg bare godta. Jeg har mistet mye, og det må jeg også bare akseptere. Det jeg må fokusere på er at hjertet mitt ikke er fyllt opp av vonde ting, selv om det kan føles slik noen ganger. Jeg har et valg. Jeg kan velge å være bitter og aldri komme meg ut av traumene og minnene, eller jeg kan velge å gi slipp på det og gå videre, ta en dag i gangen og sette pris på de små gleder som livet består av. Det er så mange skatter. Det er mye bedre å kjenne på de gode tingene i hjertet enn all smerten. hvorfor i all verden skal jeg fylle livet mitt med smerte slik jeg har gjort de siste årene? hvorfor har jeg trodd at jeg fortjener bare smerte? hvorfor har hele livet mitt bestått av å flykte fra følelser og indre konflikter? fordi jeg er redd. fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til livet. Jeg prøver så godt jeg kan, men det har ikke vært godt nok. Jeg må rett og slett omprogramere hjernen min. Det programmet jeg har fulgt opp de siste årene har vært veldig sykt. For å bli frisk må jeg fylle livet mitt med friske ting hver dag. og gi slipp...

Jeg har en syk identitet. Men det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg vil være den beste versonen av meg selv. Men da må jeg bli trygg på meg selv og få selvtillitt. Slutte helt med syk adferd. Ta helt avstand fra sykdommen som har tatt i fra meg livet. Nå tar jeg livet tilbake.

Vel så ble det ett lite skritt tilbake, men jeg gir meg ikke. Jeg skal klare dette. Min største oppgave nå er å holde meg i live. og hver dag velge livet...

Jeg må også bare få si at jeg er veldig takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. takknemlighet er viktig.

"pain is only temporary-pride is forever"
~Frida~