on the road again

hei alle sammen.!

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er mye som har skjedd, og jeg har ikke hatt internett før nå eller vært i form. Som sagt har mye skjedd. For to-tre uker siden var jeg så motløs at jeg ikke ante hva som ville skje med meg. Jeg klarte ikke å se at livet skulle bli bra for meg. Jeg hadde ingen håp og tro på at jeg skulle klare å bli frisk. Jeg visste at veien til å bli frisk ville bli humpete og ujevn, men at ting skulle bli så vanskelig ante jeg ikke.
Jeg har jo gått i en negativ fallende sirkel et års tid nå, hvor alt har gått imot meg. Jeg har gått ett skritt frem, og tre tilbake hele veien. Det har vært utrolig frustrerende for både meg og familien min. Når skal det komme et lite lysglimt liksom? Jeg har vært inn og ut fra østmarka det siste halve året og ting har bare blitt verre og verre, uten å skulle utdype det noe mer. Hovedsaken er at østmarka ikke var noe bra for meg. behandlingen de kunne tilby var noe av det verste jeg har vært med på, og det så heldigvis familien min også etterhvert. Så jeg slapp å dra dit, selv om det egentlig var det eneste stedet jeg var trygg mot den forferdelige sykdommen jeg har. Behandlingen de tilbydde meg var egentlig en typisk siste utvei, bare for å holde liv i meg i deres øyne. Men det var liv i meg, og jeg har faktisk følelser også. Jeg opplevde det traumetisk å være der. Jeg følte meg som et oppbevaringsobjekt, så jeg skrev meg ut, gang på gang. Men så gikk det ikke bra hjemme heller. "nissen er alltid med på lasset" som man sier. sykdommen herjet i meg uansett hva jeg gjorde og tenkte. Til slutt endte jeg opp med å handle på de destruktive tankene som sykdommen gav meg, selv om jeg ikke ville. Jeg følte at det ikke var noe valg. Jeg vet at jeg har valg som alle andre, men når man har en slik sykdom som jeg har, er det ikke tilfellet at man føler at man har valg. alt skjer på impuls, og man handler på impulsive destruktive tanker med en gang fordi det føles riktig. utrolig rart, men det er slik det er.

så nå ligger jeg i en sykehusseng på Orkdal sykehus St.Olav og venter på at kroppen skal heles, slik at jeg kan dra videre i behandlingsprossesen. Det blir mest sannsynlig at jeg drar til Orkdal Dps, før jeg skal videre til ullevaal for mer spesialisert behandling der. Jeg er utrolig spent. Det er mye å jobbe med fremover nå. Jeg har fått avklart mye i det siste. både i forhold til hvorfor jeg ble syk, diagnoser og behandling. En ting er sikkert, det er utrolig viktig at jeg samarbeider fremover.
man kan se for seg at jeg er en bil. hvis jeg blir bedt og annbefalt om å svinge til høyre, så kan jeg ikke svinge til venstre eller fortsette rett frem. hvis jeg blir bedt om å stoppe eller senke farten, kan jeg ikke gasse på fremover. det har jeg gjort mye de siste årene. Det ligger litt i problematikken min. Jeg gjør det motsatte av det jeg blir bedt om. Jeg føler en slags kontroll når jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at den eneste behandlingen er å gjøre som jeg får beskjed om, selv om det føles feil inni meg.

uansett, nå håper jeg at jeg snart får riktig hjelp. jeg vet jo at jeg føler meg trygg på Dpsn, og at jeg kjenner folkene som jobber der godt, og det er veldig viktig for behandlingen, så det blir nok bra. jeg er mer spent på behandlingen på ullevål. Det blir spennende.

vel, det var en liten update fra min verden.
~Frida~