østmarka neste, SF og kveldstanker mm.

Jeg sitter i sofaen på sykehuset nå. Det er nest siste kvelden her, og har vært her i to uker nå. Jeg synes jeg må skryte av den gode hjelpen jeg har fått her. De er gode mennesker og flinke leger og sykepleiere, og jeg har følt meg trygg for første gang på lenge, og det har vært godt, for da har jeg fått hvilt meg godt. Ingen kaos i hodet og følelsesmessige sammenbrudd. Så takk for oppholdet Orkdal Sykehus kirurgisk avd.

På mandag reiser jeg videre. Det er bestemt at jeg først skal tilbake til østmarka, men mest sannsynlig til A4(den posten jeg fikk behandlign for SF). Det er egentlig en lettelse av  jeg ikke skal dit jeg var før. grunnene til det vil jeg ikke legge ut om her. ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg befinner meg i verden.

I dag satt jeg å tenkte på hvor mye livet mitt har tapt seg. Jeg ble syk som elleveåring, men hadde fortsatt livskvalitet i livet mitt. Jeg hadde glede i hjerte mitt. så ble jeg så frisk at jeg kunnee være hjemme i 2009-2011. Jeg hadde de beste årene i livet mitt. Jeg fullførte grunnskolen med glans, gikk på fester, hadde masse venner, kjæreste, familie etc. Jeg strålte som en blomst igjen. Jeg levde livet, selv om jeg slet med bulimi. Jeg hadde noe å stå opp om morgenen for, og jeg koste meg med livet mitt og var fornøyd. Nå har jeg ingenting. Jeg ser at den djevelske sykdommen har tatt ifra meg absolutt alt. Alt jeg har igjen nå er familien min, noe jeg er enormt takknemlig for. fordi jeg holdt på å miste den også. Jeg mistet en utrolig fantastisk kjæreste som jeg elsket over alt på jord. Jeg er aldri ute med venner lenger, og jeg er bare alene. Jeg har sosial angst, så kommer meg aldri ut på noen aktiviteter lenger, og jeg har ikke ork til å eksponere meg heller. Ikke er det noen behandlingsplasser som vil ta imot meg heller, på grunn av at jeg har en så alvorlig selvskading. Så da blir jeg sendt hjem eller lagt i belter da, og da kommer jeg ikke lenger. Jeg går i en destruktiv sirkel hvor alt negativt bare gjenntar seg om og om igjen. Jeg begynner å bli motløs og lei nå. Jeg er så trist og lei meg for alt jeg har gått glipp av, og for at jeg ikke kan få være en frisk ungdom. Jeg er jo menneskelig, så det finnes grenser for hvor mange år jeg klarer dette uendelige destruktive livet. Jeg savner sånn å være den jenta jeg var. livsglad, energirik, lykkelig, sprek, energisk, utadvent og viljesterk og sta. Jeg hadde alt i livet mitt til å få et godt liv. Jeg var et friskt menneske. Hva skjedde, spør jeg meg selv om noen ganger. Det er først nå at jeg har innsett at skylden ikke er min egen. Det var mennesker som utsatte meg for krenkelser og hendelser ingen mennesker i hele verden fortjener å bli utsatt for, og det ødela meg. Det sugde ut alt liv og gnist inni meg. Og en lumsk, jævlig og livsfarlig sykdom flyttet inn i meg. Den kunne gjøre meg lykkelig igjen hvisket den til meg. Den hvisket løgner til meg, og fikk meg til å tro på dens sanneter. Dens syke sannheter og løgner ble mine, og jeg lot aldri noe annet menneske komme inntil meg med sine sannheter. All fornuft og vett var borte. Jeg var inne i min egen boble. Der har jeg vært i ni år nå. Jeg prøver å komme ut. Jeg prøver virkelig hardt å be om hjelp, be andre mennesker banke virkelige sannheter og "leveregler" inn i hodet mitt, men jeg faller i fellene til sykdommen gang på gang.
Det er så slitsomt, for jeg vil så gjerne være normal. Jeg vil bare leve livet mitt. Jeg ser vennene mine reiser både utenlands og andre steder i Norge for å studere og leve ut drømmen sin. Mens jeg gang på gang faller i gamle mønster og forblir i den onde sirkelen min.
Skulle jeg prøvd hardere? hva skal jeg gjøre?
Det ligger så mye skam i sykdommen min. i spiseforstyrrelsen altså, så det er vanskelig å skrive om det her. Det begynte med anoreksi, så bulimi, og nå sliter jeg med både anoreksi, bulimi og tvangsspising. Jeg lurer på om noen har noe tips til meg? Jeg vil ikke spise all dem gjørma av mat jeg pakker innpå hele døgnet. Jeg er faktisk over normalvekt nå, noe jeg opplever som helt forferdelig og vanskelig. Jeg er ikke vant til det, og jeg gjemmer meg bort i store klær og vil ikke gå ut. Jeg er så redd for å bli avslørt. jeg er så redd for at folk skal tenke at jeg er svak som spiser så mye.
Jeg vet det høres helt rart og teit ut, men slik fungerer det i topplokket mitt.  Og jeg er er så lei av å ha det slik. Hvorfor kan jeg ikke bare spise et normalt måltid, beholde det, og ikke tenke mer og heller ikke spise masse godteri fordi jeg har begynt å spise. Det fungerer slik at hvis jeg spiser et eller annet på morgenen, så har jeg en  tvangstanke som sier at jeg må forsette å pakke innpå resten av dagen, og da er det gjerne veldig usunne ting som is, drops og kjeks. og da spiser jeg normale måltider i tillegg. Det er forferdlig. Jeg vil ikke plage dere mer med dette, men jeg lurer bare på om det er noen der ute som har noen råd til meg ift tvangsspisingen? Jeg trenger virkelig hjelp til det.

Her ble det mye pjatt om spiseforstyrrelsen min, men jeg trengte å få det ut.
jeg fikk en kommentar om jeg ville legge ut diagnosene mine. Noe jeg synes er litt vanskelig, for jeg sliter med å innrømme noen av dem selv. Men kanskje det kommer frem senere.
Jeg kan vertfall si at jeg muligens har en tilknyttningsforstyrrelse i bunnen, noe som kanskje var grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelser. En tilknyttningsforstyrrelse kommer av at man ikke har fått dekt omsorgsbehovet som barn. Det var ingenting i veien med barndommen min. Foreldrene mine var toppers, og jeg har verdens beste foreldre. Det er bare at noen barn er født med et veldig stort behov for oppmerksomhet og omsorg. Så hvis de ikke får dekt det behovet og opplever avvisning på noen måte, kan man få tilknyttningsforstyrrelsen. Jeg fikk vel bare det mer og mer mens jeg var i behandling også, hvor jeg ble knyttet meg til behandlere og sykepleiere hver gang jeg var på et sted, så ble jeg avvist og sendt videre. Dermed ble jeg mer og mer tilknyttningsskad. Når man er tilknyttningsskad er det slik at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, så jeg fikk vel det dekt ved å gjøre alt motsatt av det jeg fikk beskjed om, saboterte behandlingsopplegg og løy om mye. Det er typiske ting å gjøre når man har en tillknyttningsskade. Jeg er jo ikke et barn lenger, men skaden er der fortsatt, for jeg har aldri fått noe hjelp for den. Jeg var så redd for at foreldrene mine skulle tenke at de ikke gjorde oppveksten min god nok. Sannheten er at de var veldig gode foreldre, men det var jeg som var født med problemet.
I tillegg ligger det mye frykt i forbindelse med en slik lidelse. Noen kan være redde for å bli avvist, krenket, eller noe så lite som å bli konfrontert. I mitt tilfelle er jeg livredd for å bli konfrontert, avslørt og det å få kjeft eller ris. Det er det verst tenkelige i verden for meg. Hvis det skjer, tenker jeg automatisk at jeg har gjort noe galt, og da blir jeg skuffet og sint, og vender sinnet og skuffelsen mot meg selv, noe som tidligere har endt med selskading som sulting, bulimi eller alvorlig selvskading(vil ikke utdype det noe mer). så det var litt mer personlige ting om meg.
har dere noen spørsmål, så er det bare å spørre.

så, jeg sitter her i sofaen, rastløs og smertepåvirket, redd for fremtiden, og lei av alt. Er det noen der ute som har noen gode råd å komme med til meg, så blir jeg veldig glad og takknemlig.


~Frida~