sider

tirsdag 18. februar 2014

motløshet

hei alle sammen!
Jeg er ikke i så godt humør nå. Jeg trodde alt skulle ordne seg nå, og at jeg skulle få riktig hjelp. Så blir jeg lagt inn på A3 hvor jeg var i nesten 5 måneder i belter. Det er mye jeg kunne sagt om den behandlingen jeg fikk, men velger å la være. Det er nok at fylkeslegen vet hvordan behandlingen foregikk, men poenget mitt er det, at jeg trodde at jeg skulle få slippe å komme hit til dette stedet igjen. minnene sitter i kroppen. Angsten herjer hele tiden og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Jeg ble lovd at jeg skulle få rett hjelp nå, for min type problematikk, så skjer dette. Jeg er så lei meg og skuffet og forvirret at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har fått behandling i ni år, men aldri rett hjelp. Det var kanskje når jeg var på Levanger for ett år siden og Dpsn som virkelig hjalp meg og behandlet meg som et menneske. Jeg var trygg der, og da gikk det ann å behandle meg også. Det viktigste i en behandling er at man er trygg. Ellers kommer man ingen vei.
jeg er så lei av å være syk nå, og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta tak i livet mitt hvis jeg skal bli frisk. sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  Jeg var elleve år når jeg ble syk, så jeg vet ikke hvordan det er normalt å reagere på følelser og tanker. Jeg sliter veldig med impulsivitet og handler ofte på automatiske tanker. Det er ikke noe jeg ønsker å gjøre. De bare kommer og jeg vet ikke hva som får de til å komme heller. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det slik lenger. Jeg er møkklei, og orker ikke dette livet lenger. Jeg har så lyst å klare å fullføre skolen i år, og komme meg inn på sykepleien så fort som mulig. Jeg vil ha friske tanker, ikke disse dystre negative destruktive tankene hele tiden. Det er forferdelig frustrerende og destruktivt å gå å tenke bare svart hele tiden.
Men jeg må innrømme at jeg virkelig innerst inne ble lettet og glad da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få hjelp fra ullevål og dpsn igjen. det er slik at man får helst ikke være på dps når man sliter med det jeg gjør, og de fra ullevål skal komme å snakke med meg, ikke motsatt mest sannsynlig.

for å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg fikk plass på levanger igjen, for jeg sliter sånn med spiseforstyrrelsen nå. tvangsspising mer spesifikt. Jeg er motløs og redd og skuffet over alt, og ser snart ikke noe håp. Jeg som hadde fått håpet tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. om jeg skal skrive meg ut herfra, eller om jeg skal være til oppbevaring her. Ingen av delene er uansett ikke bra for meg.
noen som har noen råd til meg.?
~Frida~

11 kommentarer:

  1. Kjære Frida. Det er trist å høre at du er havnet tilbake det hvor du har så mange dårlige minner, hvertall nå som du håpet så inderlig på å få den hjelpen du trenger og finne ut hvordan frisk-livet fungere.
    Jeg tenker på to ting her jeg sitter og det er at når du havner tilbake til det stedet du er nå så er det om mulig enda viktigere at du ikke gir opp. At du ikke lar de andre vinne, og gi dem rett. Det er nå du virkelig har muligheten til å gi full gass og kjempe din kamp for livet som du så gjerne vil ha. Du har muligheten til å vise dem 'ikke fa.. om dere skal få ta livet mitt og håpet og fremtiden i fra meg ved å plassere meg her!' Du MÅ ta tak i ditt eget liv nå, Frida. Jeg vet du sliter. Jeg vet det er vanskelig for deg å kontrollere impulsene dine, men jeg har tro på at du kan klare det. Du kan det.. men du må våge å stole på deg selv. Våge å holde ut det vonde som vil gå over. Det er ikke tankene dine som skader deg- det er hva du gjør ut av tankene dine, hvordan du handler ut i fra dem som skader deg. Jeg vet selv at det er vanskelig å kontrollere impulsene. Jeg har vært der. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gjort ting jeg lovet meg selv å aldri gjøre igjen- mot meg selv. Men jeg lærte meg å være til stede- her og nå- i øyeblikket. Drit vanskelig og tungt og til tider helt j...lig. Men det er håp, Frida. Det er NÅ du skal vise dem at du er mer enn syke lille Frida. Vis dem at de tar feil. Du er verdt kampen. Ikke gi deg. Det er ikke derfor du er her..

    SvarSlett
  2. Nei, nå må du faktisk slutte å synes synd på deg selv. Hvor mange ganger har vi ikke hørt at du ble syk som 11 åring? Ja, det er trist, ja, det er urettferdig men sånn er det. Det ble som det ble.

    Det er DU som velger å skade deg. Det er DU som velger å selvskade deg i stedet for å bruke andre strategier. Du sier du ikke vet hvordan du skal takle følelser. Søk på nettet, kjøp en selvhjelpsbok, snakk med behandlerene dine om hvordan du skal takle følelser. Prøv deg fram. Det er sånn du lærer å bruke andre måter å takle livet på enn å skade deg.

    Du må VELGE å tenke positivt. Så lett, så vanskelig. Du må øve deg, du må jobbe hardt. Du kan ikke bare være passiv og flyte med strømmen og la deg synke ned og dø. For det er det som kommer til å skje. Det er nå du må KJEMPE, kjempe med alt du har.

    Det hjelper ikke hvis du har de beste psykologene i hele verden for å hjelpe deg hvis du ikke tar i mot, og jobber MED de i stedet for MOT de. Du sier at det ikke er noe behandling som ikke har fungert. Har du tenkt på at det kanskje er din egen feil? At det er du som ikke har brukt opplegget sånn som du skal? At du bare har sabotert og brukt hver anledning til å skade deg?

    Hvordan skal du komme deg videre i livet hvis du ikke velger å ta imot hjelpen som er der? Ja, det har sikkert skjedd feilbehandling men jeg nekter å tro at du har blitt feilbehandlet i 10 år. Mye av det er pga av deg. Fordi du har valgt å skade deg i stedet for å ta i mot hjelpen.

    Vi leser det samme om igjen og om igjen. Du vil bli frisk. Du vil bli sykepleier. Det er utrolig bra at du holder fast i drømmene dine. Men du vil aldri bli frisk hvis du fortsetter som nå. Det er DU og KUN du som må VELGE å bli frisk. Du har ikke tatt det valget enda. Du klamrer deg til sykdommen din.

    Jeg sier ikke at det er enkelt. Ikke i det hele tatt. Og jeg sier ikke dette for å være slem heller, og det håper jeg du skjønner. Men det nytter ikke å bare dulle med deg. Det kommer ikke til å hjelpe.

    Kjemp Frida, kjemp med alt du har. Du har mange personer som støtter deg, men du må bruke de. Du må bruke ressursene dine, ikke kaste de vekk i fordel til sykdommen din. Du kan hvis du vil, men du må ville det. Jeg håper du klarer å bli frisk, men jeg må være ærlig å si at jeg har mine tvil. Lykke til Frida.

    SvarSlett
  3. Anonym du er virkelig ikke snill med Frida:@ hvis du faen bare hadde anelse om hva Frida går gjennom!!! Hvorfor tror du Frida går så frem å tilbake? Det er kampen mellom Frida og sykdommen du ser her. Det kalles å være syk ikke giddalaus. Frida er så utrolig tøff og fantastisk! Å jeg har full tro på Frida , for Frida vil bli frisk. Så ta å lukk munnen din å drit i å lek sympatisk bedreviter.

    SvarSlett
  4. anonym sier nok det mange tenker. frida, du har skrevet flere innlegg flere år tilbake om akkurat det samme, du gjentar deg til det kjedsommelige i hvert innlegg. Virker som du livnærer deg av tanken om at du har vært syk i 10 år. Det er sant som anonym skriver at selv et team med verdens beste psykologer, leger og sykepleiere ikke kan hjelpe deg om du ikke vil selv. Du er faktisk utrolig heldig for du har et team, og det er tydelig du har hatt et fantastisk team i flere år som vil hjelpe deg med å bli frisk, så det må være hos deg "feilen" ligger. Du ønsker deg tilbake til Levanger, men har du ikke vært der tidligere? Hjalp det? Du er jo syk enda.. Du må ville, det holder ikke med å tro at du vil, du må ville!

    SvarSlett
  5. nei, det er faktisk ikke så enkelt. Når man er veldig syk er man faktisk i stor grad avhengig av riktig behandling og behandlere. Desverre er det veldig få behandlere som har den kunnskapen som skal til. Jeg har selv vært inn og ut av sykehus. Heldigvis fikk jeg til slutt en psykolog som hadde masse kunnskap og er et fantastisk menneske. Og som visste om flere som jobbet som henne som kunne hjelpe meg. Jeg var super heldig! Og det tok mange år med behandling som var direkte feil og traumatiserende. Sånn er det desverre mange steder. Og det er på ingen måte noen pasienters skyld eller noe i den gaten i det hele tatt!

    SvarSlett
  6. D med selvskading, d begynner kanc som et valg, men når man opplever d man opplever med å selvskade så er d ikke et valg lengre, d er så feil å si at man velger å skade seg. For de som ikke har den problematikken ser d sånn, men for de som sliter med d (jeg gjør det) så er d ikke mye valg når man sitter oppi d.

    SvarSlett
  7. Frida! Du har ikke noe valg, du må kjempe. INGEN andre enn du kan gjøre jobben.

    Selv var jeg psykiatrisk pasient i 12 år, bodde på institusjon og holdt på slik du gjør, med mat og alvorlig selvskading. Først da jeg begynte å gjøre jobben SELV, begynte framskrittene å vise seg. Det nytter ikke at noen gjør jobben for deg, og det nytter ikke å prøve alle mulige avdelinger innenfor psykiatrien hvis du selv ikke er klar til å kjempe.

    Ja, du har vært dårlig siden du var 11 år, og det er trist. Det som hendte den gangen er over, du kan ta et valg på å velge å gå videre, selv om jobben blir tøff. Har du noen gang tenkt på at hjelpen ikke kommer til å stå der i evig tid? hva skal du gjøre den dagen du ikke får noe tilbud, fordi alt er forsøkt og de mener du ikke nyttegjør deg av noen form for behandling? Det skjer. det skjedde meg, og det skjer med flere. Jeg ble stemplet håpløs, alle mente jeg ikke kunne bli frisk.

    Historien din er ikke unik! Mange mennesker har opplevd traumer og mange sliter med senkomplikasjoner, selv om det er individuelt hvordan man håndterer de i ettertid. Du har vist at du har styrke og du har vist at du har ressurser- BRUK DEM! Med ditt hodet kan du bli hva som helst, og historien din kan du komme langt med når det gjelder å hjelpe andre i samme situasjon.

    Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i alt du beskriver. Det virker som du tenker som de fleste andre som driver med alvorlig selvskading: Jeg kan skade meg alvorlig, hjelpen kommer uansett og de i hvite frakker stiller opp, men Frida- ingen kropper overlever alt, plutselig går det galt. Du har uttrykt flere ganger at det er livet du ønsker, ikke døden.

    Jeg er snart ferdig sykepleier, og nå setter jeg pris på livet, men vet du hva som stadig plager meg? At så mange år gikk bort til sykdom, nå ser jeg at jeg kunne valgt bedringen mye tidligere, det er ikke så skummelt når man først har gått de første skrittene.
    Før valgte jeg traumene og det syke livet, nå velger jeg traumene og det friske livet- det er mulig!

    SvarSlett
  8. Hvordan går det med deg Frida? Det er nok mange som tenker på deg, meg inkludert! Håper du har en uke med mange oppturer <3

    SvarSlett
  9. Hei Frida! Hvor blir det av deg? Husk vi er mange som heier på deg..

    SvarSlett
  10. heihei.. jeg har fulgt bloggen din veldig lenge, men er alt for dårlig til og kommentere.. skjønner du lever i en veldig tøff hverdag der sykdommen tar ekstremt stor plass. og det er veldig trist, og virkelig noe du ikke fortjener. men allikevel ser jeg en styrke hos deg. for uansett hvor jævelig du har hatt det i så mange år, så er du fortsatt med. du kommer deg opp, du står på, holder ut, tar i mot hjelp og håper og drømmer om en bedre fremtid. jeg håper og tror at du med tiden vil klare og få tilbake kontrollen og en friskere hverdag. <3
    jeg har lest gjennom kommentarene over her, og det er vondt å lese at noen skal si så mye sårende, vonde ord til deg. håper du klarer og heve deg over dem, og stå på videre. ikke la deg knekke av slike folk. dessuten er det frivillig å lese bloggen din. hvis noen ikke liker måten du skriver på, så er det ingen tvang og lese. men i alle fall. jeg heier på deg. håper det går greit med deg. ser det er veldig lenge siden du har skrevet. titter stadig innom bloggen din. håper på å se tegn fra deg igjen snart :-) klem fra Vibeke L

    SvarSlett
    Svar
    1. hei kjære deg. tusen takk for en god og varm kommentar. setter pris på slike gode ord
      klem

      Slett

gode ord dør sist