orkdal dps

hei alle lesere!
Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet, og mange lurer sikkert på hva som skjer, har skjedd og hvor jeg er nå. Vel, det er veldig mye som har skjedd de siste to ukene. Etter mye om og men, ble jeg endelig plassert på Orkdal DPS igjen, noe som jeg er veldig glad for og takknemlig for. De som jobber her har enda ikke gitt meg opp. Jeg har i lengre tid følt meg både motløs og som et håpløst tilfelle, men nå kjenner jeg for første gang på lenge at håpet er tilbake i hjertet mitt. Jeg får veldig god hjelp her, og jeg kjenner meg mer og mer trygg for hver dag som går. Jeg har fastvakt døgnet rundt nå, og det er det mange grunner til. Den største grunnen handler vel mest om sikkerhet. Jeg har og har hatt en tung periode hvor jeg dissosierer mye, og da er det ikke trygt for meg å være alene.
Jeg er litt usikker på om jeg skal dele dette med dere, men samtidig ønsker jeg at dere skal forstå.
når jeg dissosierer opplever jeg å gå tilbake til tre andre personligheter. de tre personlighetene har opplevd ulike traumer eller vanskelige ting. dissosiasjon handler om at man i mange år har lagt lokk på følelser, så hjernen har rett og slett lært seg å koble ut fordi ting blir så vanskelig. Så når jeg dissosierer går jeg enten tilbake til ei jente på fem år. Da er jeg redd og engstelig og helt stille. Da er personalet raskt ute med å prøve å roe meg ned og trygge meg. min andre personlighet er 11-åringen som opplevde noe veldig traumatisk. Det er når jeg er i den tilstanden at det blir farlig, fordi jeg kjenner på de samme smertene og kroppslige reaksjonene som jeg gjorde den gang, og angriper der smerten sitter. Der og da kjenner jeg ingen smerte og har lav smerteterskel, og jeg angriper meg selv. Dere skjønner sikkert at dette blir alvorlig når jeg er alene. Den tredje personligheten er en sint person. jeg tror at den personen er et resultat av alt sinnet jeg har holdt inne i alle årene. Det er mye stress i kroppen når dissosiasjonen foregår, og jeg er mye redd. Det personalet prøver å gjøre er å fortelle meg hvem jeg er, hvor gammel jeg er og at jeg er trygg. dette kan vare noen timer, men som oftest blir det såppas tungt for kroppen og hjernen og stressnivået blir så høyt at jeg enten besvimer eller får anfall. Anfallene jeg får er helt ufarlige så lenge personalet passer på at jeg puster godt nok, for som oftest spenner jeg kroppen så mye at jeg puster veldig overflatisk.
Dette er kanskje uintressangt, men det er kanskje nødvendig for å skape mer forståelse.

Det har vært noen tunge måneder, både for meg og familien min. Mamma har opplevd å få meg hjem fra sykehuset, men så har det skjedd noe alvorlig, og jeg har endt opp på sykehuset igjen. i det siste har ting og tilstanden min vært veldig alvorlig, siden dette er vanskelig å kontrollere tingene jeg sliter med, men nå begynner ting å roe seg.
Jeg begynner å bli lei nå, kroppen er sliten etter mange alvorlige operasjoner og styr. hjernen er sliten av alt som har foregått rundt meg og inni meg, men jeg har ikke gitt opp. Jeg gir meg aldri. Jeg vet hva jeg vil skjønner dere. Selv om jeg har mistet mye, både av meg selv og de rundt meg, har jeg ikke mistet drømmene mine.. Jeg er fortsatt fast bestemt på å bli sykepleier. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg er ferdig sykepleier. Da skal jeg heise flagget, ja jeg skal til og med spise kake. Drømmene som bor i hjertet har vært motivasjon for meg, men jeg merker at det er vanskelig å gjøre enkelte ting. Jeg merker for eksempel at det er veldig vanskelig å spise. Tidligere har jeg brukt selvskadingen for å få ut følelser, men nå som jeg blir så godt passet på og det ikke lenger er en mulighet, kommer et nytt symptom. nå virker det som at jeg kontrollerer følelsene mine ved å ikke spise igjen. Jeg må virkelig prøve å snu dette, for nå har det gått en uke uten mat og minimalt med drikke. Jeg må lytte til hjertet og ta et valg. For legene har sagt at hjertet mitt og kroppen min ikke klarer en runde til i anoreksiens klør som undervektig. så uansett hvor vanskelig det blir, må jeg prøve å få hjelp til å snu det før det er for sent. jeg merker det jo veldig godt, siden jeg nesten besvimer hver dag.

ellers må jeg bare skrive noe om hvor takknemlig jeg er for at jeg ikke er gitt opp av orkdal dps og familien min. Det så ganske svart ut for livet onsdag for to uker siden da jeg ble hentet i luftambulanse og kjørt i full hast til trondheim. Selv om kroppen min har vært gjennom dette mange ganger, gir den ikke opp, og den gav ikke opp da heller, så det må være meningen jeg skal leve siden jeg har overlevd og sitter her i dag. Det er meningen jeg skal leve livet mitt. Sist jeg var her på orkdal dps fikk jeg veldig bra hjelp, og det får jeg nå også. Dere skal vite at jeg har det bra og får god hjelp og føler meg trygg. Det er utrolig godt å endelig klare å senke skuldrene, slippe bekymringene og bare slappe av og hvile. både jeg og mamma har vært på vakt. sykdommen har vært farlig det siste året. Men nå går det bedre, og jeg får hjelp. Jeg kjenner at håper vokser litt mer for hver dag. i går tok jeg til og med frem gitaren og sang for de andre pasientene her. Jeg koste meg, og det var godt å gi av seg selv. Jeg er jo en giver. Jeg har alltid vært slik. Jeg vil gi av meg selv. fremover har jeg tenkt å lære meg nye mestringsstratergier for å takle ting og kanskje være på forkant før anfall og dissosiasjon. Så må jeg gjøre noe med spiseforstyrrelsen. jeg vet jo at den bare vil føre meg til graven, slik den nesten har gjort mange ganger, men jeg vet at Frida vil noe annet. Hun vil bli frisk og hjelpe folk.

Jeg vil bare si at jeg leser alle kommentarer jeg får av dere, og setter pris på det. både de gode omsorgsfulle ordene og realitetsorienteringen og kritikken. Selv om jeg er sårbar skjønner jeg noen ganger at det er vanskelig for andre å sette seg inn i min situasjon. Det er derfor jeg prøver å forklare litt.
dere husker sikkert at jeg snakket litt om ullevål. Jeg har sendt søknad og jeg og psykologen min driver å gjør opptak av intervjuer om meg selv og sykdommen. Det er rart å gå tilbake og tenke på fortiden når hun stiller spørsmål, men det er ganske greit også, for da blir jeg mer bevisst på hvordan ting var, og fremgangen jeg har hatt. Jeg gikk jo fra å være veldig syk og aldri snakke om følelser, nå tegner jeg, skriver jeg, gråter, maler, synger og snakker jeg jo som er foss om følelser, selv om det er vanskelig. Men nå skal det gå fremover, uansett hva som skjer. Det er jeg veldig klar over. Denne gangen skal jeg gå gjennom. Denne gangen skal det gå bra. Jeg skal vinne tilbake livet mitt, vennene mine, skolen, meg selv og tillitt. Jeg gleder meg sånn til å bli glad igjen, fordi jeg er jo egentlig ei jente som elsker livet. Jeg gleder meg til å bryte ned den syke grunnmuren som jeg har bygd opp gjennom ti år, og begynne på en ny grunnmur og finne ut hvem Frida er. Jeg vil rett og slett begynne å bruke ressursene mine og evnene mine og bli den beste utgaven av meg selv som jeg klarer å være.

takk for at dere leser, kommenter gjerne, da blir jeg glad.

klem fra Frida
~Frida~