bursdager og litt utfordringer.

Da er bursdagen min over for denne gang, og jeg er ett år eldre... Jeg bestemmer meg for å prøve igjen å satse på at mitt 21 år på denne jorda skal bli mitt år. Jeg har jo overlevd så mye, nå må jeg begynne å leve snart. Og for å sette dette til virkelighet må jeg ta noen grep i dag, NÅ!

Jeg har hatt en veldig fin dag i dag. mange fine mennesker har sørget for at jeg fikk en flott bursdag også i år. Det ble visstnok ingen knallhard festing med alkohol og høy musikk, men det ble derimot en rolig bursdag fylt med kjærlighet og ro. Det tok lang tid før jeg sovnet i natt, så jeg fikk sove til klokken ti i dag, og da ble jeg vekt med at alle kom inn på rommet mitt med det norske flagg, lys, frokost og full rulle med bursdagssang på senga. kjempekoselig. så fikk jeg noen gode klemmer og en fin gave av ei som jobber her. Jeg bestemte meg allerede i går at på bursdagen min skulle jeg ta utfordringen med å eksponere meg litt i forhold til mat, jeg ville la Frida få kose seg, fordi Frida elsker egentlig  gode smaker i god mat og godsaker. Så jeg bestemte meg for å gå litt bort fra kostplanen akkurat i dag, og spise akkurat det jeg hadde lyst på i hele dag. Dette var skummelt, fordi det å ha en så uoversiktlig plan visste jeg ville føre til en del motstand inni meg. Og det ble det, fordi jeg bestilte mine favoritter til frokost i dag og koste meg med det. litt senere dro jeg på sykehuskiosken og kjøpte litt snacks som jeg fylte mitt andre påskeegg med og koste meg med. sjokolade, drops, saltstenger, fox og kjærlighet på pinne... så ble klokka omsider ett og det var tid for middag. Akkurat i dag var det en av mine livretter til middag, så det passet meg utmerket. herlige smakfulle kjøttkaker med masse tilbehør og karamellpudding til dessert. Så fikk magen hvile litt mens jeg begynte prosjektet med å svare på alle bursdagshilsninger på fjesboka. masse koselige hilsninger. Så fikk jeg koselige kort og gaver fra medpasientene mine til og med. kort med gode ord. Jeg har hengt opp alt på veggen min nå. Så kom omsider bursdagsbesøket mitt. Mamma, mormor, søsteren min og kjæresten. De hadde med seg en kjempefin bursdagskake, is med nonstop, melkesjokolade og gaver. Jeg fikk gavekort et gavekort fra mamma, Eva og Jens, hvor det stod : "Gavekort, tenker du har gått langt på føttene dine. rundkjøringer, avveier, kronglestier...Vil gi deg FOTPLEIE og når man går så langt trenger man å UT og SPISE. når det passer for deg" Så jeg fikk altså fotpleie og ut å spise på resturant en gang når jeg føler meg klar for det. Jeg gleder meg. Kjempefin gave... Jeg fikk også en kjempefin T-skjorte som det sto fine kloke ord på. Og masse penger selvsagt. Må jo kompansere for alle bursdagsgavene jeg har kjøpt til meg selv de siste dagene. hehe. Jeg var på kjøpesenteret og kjøpte meg kari traajakke, en knallrød treningsgenser og en knalllilla fleecejakke. Jeg merker jeg trenger farger. Jeg trenger energien fra farger. Jeg elsker jo farger, og jeg elsker å pynte og stashe meg opp.
Jeg koste meg veldig under besøket. vi spiste kake, is og koste oss og snakket og tullet. Det er vertfall ikke noe i veien med humoren for tida. Klokka ti over fire kom det fra mamma "no e det 21 år sia du kom te verden Frida". Jeg måtte smile litt da. Tenk av alle mulige muligheter(uten at jeg skal gå inn noe mer på det) så ble det akkurat meg som ble født. Frida Johnsen, energisk og livlig jente med store planer for livet sitt. Jeg hadde det knallbra mine første leveår, før livet mitt ble snudd på hodet. Jeg skal ikke gå så mye inn på hva som skjedde, for det har jeg skrevet om tidligere, men det ble altså til en turbulent kronglesti hvor alle mine nærmeste og alle i livet mitt møtte store utfordringer. Jeg har brukt ti år nå, på en sykdom som nesten har tatt livet av meg mange ganger. Jeg har stangert på veien min. Jeg vil ikke si at jeg har gått på friskveien hele tiden, men jeg har gått på min vei, og alle skritt har vært viktige. I alle situasjoner og gjennom alle utfordringene har jeg lært og erfart, og blitt sterkere. som jeg skrev i går, selv i den minste og skjøreste svakhet finnes en enorm styrke, og akkurat det har jeg bevist for meg selv mange ganger. Nå har jeg kommet litt ut av helvetet og er på vei ut av det. Jeg har tatt et valg. Jeg velger å kjempe mot døden, og tar imot livet med åpne armer og nysgjerrighet for første gang helhjertet og viljesterk. mange, og da mener jeg utrolig mange har fortalt meg hvor ufattelig mye viljestyrke jeg har som nesten klarer å sulte meg til døde, sabotere utallige behandlingsforsøk og bruke all energi dag inn og dag ut på å ødelegge alt i livet mitt. Det er litt vemodig å skrive at jeg har gjort dette, for det er vel ikke helt sant. For meg har det vært demoner inni meg som har gjort det, selv om jeg har gjort det fysisk liksom. men det alle sier da, og som jeg tror fullt og helt på nå, er at hvis jeg bruker all viljestyrken min på å kjempe mot riktige mål og med riktig fokus, bygge opp meg selv fysisk og psykisk, stå imot sykdommen og bli sterk i meg selv, så vil jeg vinne denne helvetes evigvarende kampen og krigen og utrette akkurat det jeg vil. Da jeg skjønte det, fikk jeg en enorm lettelse inni meg. Jeg forstod i hjertet mitt at jeg kunne bli frisk og fri. Tenk at jeg en dag kan slippe smerten og sårene, traumene, de forferdelige bildene i hodet, stemmene vil slutte og brøle, tankene vil bli friskere, og jeg så sterk at jeg kan erklære meg selv fri og selvstendig, FRISK! Det er jo det jeg ønsker. Jeg vil være hun som vant, hun som mestret sitt eget liv på godt og vondt, hun som lever livet sitt og er lykkelig.
Den erfaringen jeg har som pasient vil gjøre at jeg har gode forutsetninger til å klare å nå drømmen min med å hjelpe andre mennesker. Jeg kommer til å bli en hjelper som kanskje forstår når jeg får pasienter som fortvilt forteller meg om sin smerte og lidelse. siden jeg vet hvordan det føles og kjennes og oppleves, kan jeg både hjelpe og i tillegg være et forstående medmenneske. jeg kan bære håpet for andre mennesker som trenger det, til de blir sterke nok til å bære det selv. Det jeg har lyst til er å hjelpe mennesker til å blomstre. For jeg vet at det er mulig. Av egen erfaring vet jeg at det umulige er mulig. Selv mennesker som knapt puster fortjener å kjenne håp i hjertet sitt, slik at jeg kan plante et blomsterfrø med håp inni dem, vanne dem og gi dem næring slik at de vokser seg sterke og klare for verden igjen. jeg vil hjelpe andre mennesker slik at de får et godt liv. Fordi alle fortjener det nemlig!

tilbake til besøket mitt i dag. Vi koste oss, og før de dro fikk jeg hilse på mitt kommende tantebarn i magen til søsteren min. I dag var det stille der inne, men det var kjempeherlig å kjenne på magen og vite at snart kommer han til verden. Jeg gleder meg sånn. Enn at jeg skal få oppleve og nok en gang bli tante. Jeg skal prøve så godt jeg kan å bli en god tante Frida for han også. Gode klemmer fikk jeg før de reiste hjem til lensvika. Etter at de dro ryddet vi opp, og jeg satte igjen med en god følelse av hvor heldig jeg er som har en så god familie som virkelig bryr seg om Frida, meg. Og jeg synes det er så godt at jeg klarer å være Frida sammen med dem igjen. De sa det til meg at de gleder seg til å være sammen med meg fremover. Det gledet hjertet mitt. Jeg følte at jeg var verdt noe.

Så fortsatte jeg og lese gjennom alle kommentarer jeg har fått og svare på de. koselig å få altså.
Med tanke på alt sukkeret jeg hadde i meg i dag, så ble jeg i ganske godt humør, så på kveldingen satt vi på stuen og dlete viser i vildens sky. mange gode vitser og gåter som kom for å si det mildt. Fikk brukt magemusklene litt da også. Det er så morsomt og herlig å le igjen. Sånn ordentlig le liksom... det er medisin det. Så spiste jeg kveldsmat. Men etter kveldsmaten ble ting litt vanskelig. Sykdomstankene og stemmene plaget meg veldig. Jeg kjente mye på skyld og lot skammen over alt jeg hadde inntatt og kost meg med ta litt overhånd. Jeg prøvde virkelig å holde ut og stå i det. Men sykdommen klarte å skape en enorm angst inni meg. Dette var pga av maten jeg hadde spist, og at jeg i det hele tatt tillot meg å kose meg med den. Det er ikke lov, hvorfor kunne jeg tro på at jeg skulle fortjene noe sånt ?
Så til slutt satt jeg meg ned på gulvet, satte på musikk og tvingte meg selv til å holde ut til at klokka skulle passere midnatt, slik at bursdagen min var over. Jeg bestemte meg tidlig for at sykdommen ikke skulle ha noe innvirkning på meg i dag, og slik ble det nesten. Jeg utførte hvertfall ikke handlinger ved å flykte fra angsten, stemmene og følelsene på selve dagen. Jeg satt pal og ventet til klokka bikket midnatt. Så slapp jeg taket. Jeg mistet kontrollen, grepet, og virkelighetsfølelsen. nå ville lille Frida flykte fra smerten. Så jeg utførte mitt på toalettet, mens jeg gråt over hvor skuffet jeg var over meg selv. nederlag... Men jeg må vel bare innse at jeg kanskje ikke er sterk nok til å klare å stå imot spiseforstyrrelsen helt enda. Det er mange feller, og det er mange sannhetsløgner jeg klamrer meg fast i for de har vært sannheter for meg så lenge. hvordan tro på noe annet, når jeg ikke klarer å være tilstede i den fornuftige delen av meg selv? Jeg skulle gjerne hatt svar, men jeg vet at svarene kommer... jeg må bare være tålmodig... gi meg selv muligheten til å bekjempe dette, men da må jeg være snill med meg selv...

Nå er jeg da 21 år. mer voksen, mer ansvarlig for eget liv og etterhvert andres. men først mitt eget.
i slike situsjoner gjelder det å finne tilbake tilbake til meg selv og den fornutige dlen, og gjennomføre friske valg og stå for dem. nå gjelder det bare å holde fast i seg selv og virkeligheten. Det blir verdt det.
~Frida~