bursdagsinnlegg - sterke ord og bilder fra mitt dypeste indre

vel vel.. da er jeg plutselig blitt 21 år! wow, det er virkelig utrolig rart. Da jeg var barn, synes jeg at det å være over 20 år var kjempevoksent, men jeg kan vel absolutt ikke si at jeg føler meg VOKSEN nå...
Det var jo som i går jeg skulle begynne på skolen liksom.. men det er vel bare å innse det. jeg er og blir voksen.. ehm..!

Jeg har hatt et turbulent liv, men jeg har opplevd mye godt også. Jeg velger å prøve å fokusere på det gode, og jeg jobber hver dag med å legge det vonde bak meg.. borte, ikke glemt, men bearbeidet. det kapittlet er over. Det er vanskelig å legge det bak seg, for det jeg har opplevd har vært med på å formet meg som person og gjort at jeg er den personen jeg er i dag... jeg vil si at jeg i mange år har vært veldig borte fra meg selv.. jeg har mistet meg selv veldig mye, i tillegg var jeg såppas ung da det skjedde slik at det var vanskelig å finne tilbake til en personlighet jeg ikke husker eller erindrer noe om. Så jeg fokuserer på at jeg skal finne meg selv på nytt og skape et nytt jeg, og det som er så fantastisk er at jeg kan bli akkurat den personen jeg vil. Identitet er viktig, og jeg synes det er et kjempespennende prosjekt.. prosjekt Frida liksom. Det å finne seg selv, hver dag finne nye egenskaper og oppleve nye sider ved seg selv.. Det er første gang på lenge at jeg virkelig kjenner at jeg klarer å være tilstede i min egen kropp og i denne virkeligheten. Det er 2014 nå liksom.
Jeg vet ikke helt sikkert hva som gjorde at jeg ble friskere fra diagnosene mine, men jeg tror og mener at det handler mye om at jeg ble lei av det syke, og var sulten og nysgjerrig på det friske, i tillegg kjente jeg at kroppen og psyken satte sine begrensninger etter årevis med store påkjenninger. Og når jeg i tillegg fikk de riktige rammene og et tilpasset opplegg som jeg var sterk nok til å tåle og gjennomføre, så ble jeg motivert til å kjempe igjen.. Jeg husker følelsen i kroppen av å kjenne at man har fightermodus. man føler seg uovervinnelig! ikke mot verden og fremtiden, men mot alt som hindrer en i å leve sitt eget liv.

jeg har blitt voksen nå. Det prøver jeg å fortelle meg selv hver dag. På mange måter er det vanskelig å bli voksen, fordi det betyr flere forventninger fra samfunnet og andre mennesker. men jeg skal tåle det jeg også. jeg tåler det. Jeg er jo verdensmester i å være en barnslig umoden psykiatrisk pasient som ikke tar ansvar for sitt eget liv, så det er egentlig den største utfordringen. Det å stå overfor både store og små valg i hverdagen. Jeg har funnet ut at absolutt alle valgene, uansett store og små, er like viktige. selv små valg har store påvirkninger i livet, slik er det vertfall i livet mitt, fordi det er så utrolig viktig at de riktige fornuftige valgene taes av MEG hele tiden. Det er en kamp, og jeg får mye hjelp, og jeg kjenner at jeg mestrer det. mestring er en herlig følelse. Jeg skulle ønske jeg fant den tidligere, eller at jeg ikke falt inn i den syke verdenen for å bare mestre den istedefor de egentlige utfordringene i den virkelige verdenen. Jeg snakker mye om den syke eller den friske verdenen nå, det er bare at det er så utrolig stor forskjell. Og det er jo igjen en bra ting... Men det skulle ha vært mer fokus på nettopp det å mestre det psykiske eller syke i den friske verdenen, fordi vi har jo alle en psykisk helse, og vi møter alle motstand iløpet av vårt liv. Jeg mener at psykisk helse skulle vært et eget fag i skolegang. vi trenger alle å lære å mentalisere fks. Mentalisering, det å lære å forstå og sette seg inn i en annen persons situasjon eller se en annen persons vinkling på utfordringer. Det vil kanskje skape mer forståelse mellom hverandre. vi trenger å forstå hverandre. vi trenger å bli respektert for hele den personen vi er. både sterke og svake sider.

Jeg sier det igjen.. jeg har blitt voksen nå, men det har slett ikke vært noen selvfølge for å si det sånn. Jeg har møtt utrolig mye motstand i livet, og opplevd mye. Men det gjelder også de rundt meg.  Uten familien min, venner og helsevesenet har jeg ikke levd i dag. spesielt familien min har vært helt utrolige. spesielt min kjære mor og far. Det er rart hva kjærlighet til egne barn kan skape av indre krefter til å kjempe som en superhelt. De har ALDRI gitt meg opp, uansett hvor håpløst og mørkt det har vært. uansett om jeg har blitt kalt behandlingsresistent og de har blitt fortalt av leger at jeg skal dø, så har de kjempet med nebb og klør. Det er mange som mener jeg er et vandrende mirakel, som er i live etter alt kroppen min har blitt utsatt for. Da tenker jeg spesielt på hvor utsulten og forferdelig dårlig jeg var og på den meget uvanlige og alvorlige livstruende selvskadingen min. Det er få ganger jeg har skadet meg selv for å dø. Det var aldri meningen. jeg har alltid ønsket å leve, men jeg har rett og slett hatt det så vondt inni meg at jeg fysisk har torturert meg selv og fysisk har gjort forferdelig dramatiske skader mot kroppen min UTEN at jeg var tilstede i meg selv.. dette har som oftest skjedd i full dissosiasjon. Jeg har som regel hatt angst som har eskalert og utviklet seg til å bli skikkelig ille, til at det har blitt uutholdelig, med flashback, kraftige stemmer som har skremt vettet av meg, og bilder i hodet som ingen kan forestille seg kunne dukke opp i mitt hode, helt til hjernen og kroppen min bare har koblet ut fordi det rett og slett blir for mye.. det er ikke jeg som flykter.. kroppen min og hjernen min flykter fra en uutholdelig tilværelse. den klarer det ikke.. så jeg flykter til den lille jenta som opplevde overgrep og svik på svik, fordi hun hadde det så vondt at hun måtte flytte smerten i full desperasjon og angripe sin egen kropp og torurere den.. den fysiske smerten var bedre enn den psykiske...
Denne selvskadingen har pågått lenge nå, og det ble gjort tiltak som skulle hindre meg i at dette skulle skje.. rett og slett for å hindre at jeg henrettet meg selv... denne behandlingen foregikk på lukket avdeling på en akuttpost på østmarka. og det er noe av det verste jeg har vært med på. Det verste noen kunne gjøre mot noen som har opplevd det som jeg har opplevd, ble gjort.. jeg ble lagt i reimer.. døgner rundt... i månedsvis. dette gjorde at jeg bare ble sykere og mistet meg selv mer og mer, fordi dette var rene retraumatiseringen for meg. Det å bli reimet fast fikk meg til å flykte tilbake til lille Frida som opplevde å bli utsatt for grovt overgrep og vold... Det gjorde utrolig vondt...
Dette var kanskje nødvendig i perioder, men ikke hele tiden.. jeg følte meg som en morder, som en kriminell.. jeg var i fengsel.. men hva hjalp det hva jeg sa? ingen hørte på meg. Jeg var jo så syk, og visste ikke mitt eget beste... det er feil. jeg hadde mine klare meninger på det som foregikk. og jeg prøvde hardt til å få dem til å forstå. Men det gikk ikke.. reimene var alltid løsningen. Jeg var bare et objekt som ble reimet fast i et helvete. dag inn og dag ut... hvorfor tok ingen grep?
jeg beklager til mamma på det dypeste som måtte oppleve å få desperate og forferdelige telefonsamtaler fra meg hele tiden, hvor jeg tryglet og bad om at hun skulle hjelpe meg ut derfra. hva skal en fortvilet mor gjøre i en slik situasjon... hun kunne ingenting gjøre, for ingen hørte på henne heller.
Det var et helvete, men vet dere hva? jeg kom meg gjennom det, og jeg overlevde det også.

bare knapt to måneder etter sitter jeg her og skriver om det, og er mye friskere.. fordi flinke og vakre mennesker tok meg, Frida imot med åpne armer og gradvis presenterte meg for en ny verden og nye mestringsstrategier. Jeg ble møtt med respekt for den jeg er og utfordringene jeg hadde. uansett hva jeg møter på, så får jeg hjelp og blir tatt på alvor. Det er jeg ikke vant til. Så i starten var det vanskelig å åpne seg å snakke om smerten på innsiden og om demonene som herjet på innsiden, men det tok ikke lang tid før jeg ble trygg her.. nå har jeg kommet langt, selv om jeg har mine fall.. jeg fokuserer på det kommende livet og hva som skal bringe meg til toppen av fjellet. jeg jobber med å legge fortiden bak meg, og jeg står i følelsene, snakker om den med ord og ikke handlinger.. desruktive handlinger.. det også prøver jeg å legge bak meg..

Nå smiler jeg, jeg ler, jeg lever litt, jeg kjenner glede i hjertet mitt igjen...
Så uansett om demoner på innsiden er sterkt imot at jeg fyller 21 år i dag, Så skal jeg FAEN meg feire meg selv for at jeg lever... I dag er Fridas dag, og det kan ikke sykdommen ta ifra meg.
jeg tar tilbake livet mitt... kanskje har jeg aldri hatt det helt.. men nå har jeg det litt.. jeg er sjef i mitt liv.

det jeg har skrevet i dagens innlegg var kanskje litt... tja, hva skal man si? tøff og sterk lesing, men denne bloggen heter my truth, og dette er min sannhet. Det finnes mye jævlig og mørkt i denne verdenen, men heldigvis og takk for det, så finnes det så utrolig mye gode ting her i livet også..det gjelder bare å ha fokus på dem slik at man kan se dem... for det er så utrolig viktig å fylle hjertet og sjelen med gode ting gjennom livet. det er nok smerte. en konkret ting man fks kan gjøre er å kun omgås med mennesker som fyller hverdagen din med glede og som du kjenner gjør deg godt. Eller fylle hverdagen med aktiviteter eller ting som gjør at du synes det er meningsfylt å leve. Jeg har blitt kjent med utrolig mange mennesker på min reise gjennom livet, og jeg husker hver enkelt av dem.. ikke for smerten deres, men den utrolige imponerende måten de har taklet utfordringene sine på og blitt sterkere av det og igjen blomstret som den vakreste blomst. Jeg har sett mennesker som nesten er livløse enten pga av alkohol, rus og narkotika, psykiske lidelser eller fysiske sykdommer. jeg har fulgt venner til graven. det er utrolig stor kontrast å oppleve dette fremfor den "virkelige" verdenen. men jeg har blitt så rørt og beveget over hvor sterke mennesker kan bli og hvor sterkt de kjemper for å enten beholde eller kjempe for å ønske seg tilbake til livet igjen. Det finnes så mye svakhet, men i selv den minste skjøreste svakhet finnes en enorm styrke... dette og disse opplevelsene og menneskene jeg har møtt har fått meg til å tro på livet igjen. Det har gjort meg sterk selv i de svakeste stunder. Og jeg må bare få si at jeg er utrolig takknemlig for å ha fått opplevd det gode som har kommet ut av all galskapen og det dystre mørke. Det var en gang en dødssyk medpasient som fortalte meg en gang at "etter regnet kommer regnbuen frem Frida, husk det, visualiser det og lev etter det"..

så i dag feirer jeg livet, styrken, kjærligheten, takknemligheten og håpet.. ikke bare for meg selv, men også for dere.

takk for meg.

tatt på min siste dag som 20 år

venner er alt <3

min skjønneste vakre Aurora som jeg er så inderlig glad i. tenk at jeg får være fadder og tante frida til deg. 

Legg til bildetekst

min vakre Keiki! du døde på torsdag. jeg hadde tenkt at vi kunne gå en tur på bursdagen min. jeg hadde tenkt å vise deg at matmor hadde blitt sterk og frisk slik at hun kunne lufte deg igjen, for det var så lenge siden sist. matmor har vært borte fra deg lenge nå, og selv om du har blitt godt tatt vare på og hatt det bra, så savnet du nok matmor, fordi matmor savnet deg. hun savnet alle kveldene du lå i sengen min å så meg inn i øynene, de brune øyne dine, mens jeg fortalte deg om min smerte, dag etter dag, år etter år, snakket vi sammen. jeg med ord, du med øynene dine og små lyder. du var min beste venn i mange år fordi du var den eneste som jeg klarte å snakke med fordi du dømte meg ikke. men det skal gå bra med oss begge. fordi matmor har nå fått andre mennesker å snakke om smerten med, og du har det bra. jeg ser for meg at du spiser bein hver dag, og løper omkring i skogene i himmelen uten å bli stiv i kroppen din. takk for at du alltid var der å hørte på meg keiki. Jeg skal aldri glemme deg. sov godt, og god tur videre. jeg glemmer deg aldri <3

søss, kjære søss! hvor skal jeg begynne? da vi va små gjorde vi ikke annet enn å krangle, så ble lillesøstra di syk og verden din ble snudd på hodet. Sykdommen min flyttet inn på Rosenhaug. Du viste aldri så mye følelser på denne tida.  i ettertid tror jeg du var redd for meg. du ville ikke miste lillesøster, og du var jo vitne til at lillesøster visnet mer og mer for hver dag.  i tillegg måtte du klare deg selv du, fordi mamman vår måtte være med lillesøster på sykehuset. du trengte mamma, men hun var på sykehuset. kjære Eva, jeg er så lei meg for alt min djevelske sykdom har forårsaket. mange år med angst, reddsel, smerter, forferdelige opplevelser og motløshet. men aldri har du felt en tåre. likevel har du for meg vært verdens beste storesøster. du er mitt forbilde, og jeg er så glad i deg. takk for at du skapte lille valentina, slik at jeg kunne være tante frida for henne. det betyr mye for meg. jeg håper du tilgir meg for alt eva. uansett spanderer jeg sydentur ved første annledning. gla i deg. 

et sterkt øyeblikk i en av mine svakeste tider. meg og min kjære mor. takk for at du fins mamman min <3 du har reddet livet mitt så mange ganger, selv om du sier jeg er som katten og har ni liv. jeg har bare et liv, du har både gitt det til meg og sørget for at jeg har levd det. jeg er utrolig glad i deg og stolt over å ha deg som mamma. vi skal ta verden med storm!! 

mine godeste barndomsvenner<3 jeg savner dere sånn. takk for alt vi har opplevd. jeg håper vi finner kontakten igjen. dere betyr så utrolig mye for meg. kjære gursken, bestevenninda mi, jeg savner deg sånn. kjære erik, min første kjæreste og min bestekompis, keep up the good work, så håper jeg vi treffes snart. glad i dere begge. vi mangler en til på dette bildet for å få samlet firkløveren da, mr.Hoem. glad i deg også øyvind.. skulle gjort mye for å få en dag til som åtteåringer og herjet lensvikskolen med stil. 

Denne karen her fortjener å få bli med her. Dette er Lars Daniel. min største kjærlighet. Kjærligheten vår tok ikke slutt, men det måtte tas et forferdelig vanskelig valg. vi valgte å gå videre hver for oss. så nå er vi bare venner, og det er jeg kjempeglad for. jeg vil bare takke deg Lars for fire fantastiske år sammen. du kapret kjærligheten i meg og jeg du gav deg hjertet mitt, men det tok lang tid før jeg klarte å gi deg hjerte mitt. du hadde nemlig djevelen imot deg, og han bodde i jenta du elsket over hele ditt hjerte. selv om vi hadde fire fantastiske år sammen, så fikk du oppleve et helvete. du opplevde å se jenta di frisk til å bli dødssyk, i livsforlengende ledninger og tuber, i full spennt bue i kraftige annfall, i en sjelletkropp, inntullet i bandasjer, borte.. du mistet jenta di mange ganger, men likevel levde vi på drømmen. du gav aldri opp, og du gjorde meg sterk. vi ble forelsket på et vorsspiel en vinterkveld. jeg tror det er den jenta du husket hele veien gjennom kampen vår. du lengtet sånn etter henne, men fikk henne aldri. til slutt klarte du ikke mer, og det er greit lars... drømmen vår lever videre i hjerte mitt, men jeg skjønner at du må gå videre, for vi lever to forskjellige liv. jeg er veldig glad for at vi møttes den vinterkvelden og at du tok meg med på reisen inn i livet. jeg elsker hvert sekund av det, og jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke valgte DEG overfor sykdommen. Fordi du er så utrolig fantastisk god, omtenksom, ufattelig klok og full av visdom, og musikklidenskapen din var noe av det beste med deg. den dyrket vi sammen. så var du sterk som en bjørn både fysisk og psykisk. Du kommer til å nå målene dine, og den dagen jeg blir mamma og lille lea amalie sitter på fanget mitt skal jeg fortelle om deg. du kommer alltid til å være en del av meg. nå som jeg har blitt friskere har jeg så mye jeg vil gi deg, for min kjærlighet til deg er fortsatt stor. Men jeg håper bare at du har det bra nå, for det fortjener du helten min. takk for alt lars. hos meg er du alltid velkommen. alltid <3

veien til å bli frisk har vært en kronglesti. Det har vært mange fallgruver og hull i veien. noen ganger har jeg fallt, andre ganger har jeg oppsøkt dem, andre ganger har jeg surfet videre... men nå har jeg kommet dit at jeg ser meg nøye om hvor jeg går, stopper opp og hviler, går skritt for skritt i riktig retning på friskveien.

Ei som endelig har blitt kvitt sonden fordi hun bestemte seg for å begynne å spise "medisinen" sin... det var visstnok barnegrøt, men i teorien så var det aktuelt fordi jeg måtte begynne på nytt. helt på nytt måtte jeg lære både magen og hodet på å spise igjen. jeg klarte det!

min skjønneste karimor.. du har betydd så enormt mye for meg. Du ble så lei deg da jeg dro fra deg fordi jeg måtte på sykehuset da vi var barn. det var ikke lett for deg det. du var jo så skjør selv også. Vi har gjort så mye morsomt sammen, og du har alltid vært min beste venn. du har alltid lyttet til meg og støttet meg. jeg vet du tenker på at du gjorde noe feil da jeg ble syk, men det vil jeg ikke du skal tenke på. vi var barn, og jeg har tilgitt deg, fordi du er så fantastisk en person som jeg vil ha i livet mitt. I dag er du mitt forbilde, for se hvor langt du har kommet. jeg gleder meg til du kommer hjem fra Lillehammer, ferdig advokat. da skal vi leve livet! vi har mye å ta igjen. glad i deg jenta mi! 

Dette bildet betyr mye for meg. Jeg drømmer om å en dag få bli fri. Det må føles litt som dette bildet. Fri til å slippe taket.
se på hendene, de slipper taket i fortiden, men samtidig er de klare til å motta livet.

~Frida~