venner

venner...
jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har så gode venner. Gode venner som styrker meg som person og som styrker det friske i meg. venner som man bare kan leve livet med... jeg har kanskje ikke vært så god venn selv de siste årene. jeg har stort sett holdt meg for meg selv. men jeg kjenner nå at nå vil jeg ha venner inn i livet mitt igjen. Jeg har hatt en "venn" inni meg som har vist seg å være min største fiende. Den hvisket løgner til meg med sin slue stemme og lokket meg inni verdenen sin når jeg var på mitt mest sårbare. den fikk meg til å tro på sine løgner i og laget vilt kaos inni hodet mitt, og etterhvert kroppen min. Den fortalte meg hvor dum jeg var som trodde at jeg var verdt noe og kunne tro på noe så idiotisk som at jeg var god nok til å kunne fortjene å eks spise, hvile, være glad, kjenne mestring eller tillate kjærlighet og omsorg. Den brølte til meg at jeg var skitten og uren. Jeg ble fryktelig redd... jeg ville føle meg ren, jeg klarte ikke skittenhetsfølelsen og skammen. sykdommen sa "jeg kan hjelpe deg, Frida"... sakte lyttet jeg mer og mer til min nye "venn". Fordi det å gå å kjenne på følelsene etter det ubegripelige jeg hadde opplevd var for vondt... jeg søkte et sted hvor jeg kunne finne fred, fri fra smerten. og jeg fant det...

jeg skal ikke skrive mer om hvordan spiseforstyrrelsen spiste meg opp mer og mer, men jeg skal skrive litt om hvor viktig det er å ha venner. både i tunge tider og i fine tider. venner er de menneskene som man kjenner gir en noe. mennesker som gjør at du synes det er godt å leve. mennesker som gjør at du føler deg trygg og verdigfull. mennesker du opplever glede med, men også som man skal oppleve gjensidig omsorg med. Når jeg tenker på alt jeg har opplevd med vennene mine, blir jeg glad. Da kjenner jeg glede. Jeg er så glad for alt jeg har opplevd med vennene mine. Så mange opplevelser, og flere skal det bli. Det som er så bra er at vi er alle så forskjellig, så man kan bruke vennene sine til forskjellige ting. noen er kanskje gode å snakke med, mens andre er bedre på å finne på ting sammen liksom.. venner er så utrolig viktig. både for at vi skal føle oss verdigfulle og akseptert og få bekreftelser på oss selv, og at vi skal ha likesinnende mennesker å omgås med.

Jeg har veldig mange forskjellige venner. noen er barnomsvenner, mens andre har jeg møtt gjennom sykehistorien min, og andre har jeg møtt på skole og innen utdanningen... alle er jeg like glad i, og jeg har forskjellig relasjon til alle sammen. Jeg er like glad i alle sammen!

Til alle vennene mine.. takk for at dere er der for meg, og takk for at dere kom inn i livet mitt og støtter meg... jeg skal virkelig prøve å være en bedre venn for dere fremover..


~Frida~