dont let the dark come in

status Frida:muck better thanks you... har nå snart vært på sykehuset i en uke, pga en kraftig infeksjon i tarmen. Ikke artig for å si det mildt. Det har vært helt forferdelig. smerter, kvalme og masse feberkramper. huff, jeg er bare så glad det er over nå. takk gud for antibiotika. Planen er at jeg skal tilbake til Østmarka på fredag. De vil se at CPRn går ned først.

Akkurat nå har jeg en litt tom følelse inni meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler liksom at alt går imot meg. Jeg har så utrolig mange ting som foregår inni meg nå, som absolutt skulle fått komme ut, men som jeg ikke klarer å få ut. Jeg vet også at det skjer mange forandringer fremover. Pga situasjonen som er nå. Pga alt eksperter mener. Jeg har ikke DPSn med meg på det heller lenger. det som ikke har fungert i over ti år er jo fordi ingen har hørt med meg hva som funker, og når først får ta del i behandlingen min og være med å bestemme hvordan opplegget skal være, så går plutselig alt mye bedre, og jeg blir friskere. Så nå først skal de gjøre alt motsatt av det jeg sier, og vi har nærmest kommet dit at det er krig igjen. en evig krig mellom helsevesenet og sykdommen min. men ikke bare det. Det er faktisk jeg, Frida som prøver å kjempe for sitt også. Fordi jeg vet hva Frida trenger. Men likevel da, så er det ingen som hører på meg. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg sitter bare inne med så voldsomt mye følelser akkurat nå, og vet ikke om jeg klarer å håndtere det. Det gjør så vondt. Men samtidig vil jeg klare det. Jeg har jo ikke noe annet valg nå. Det er så mye som jobber imot meg, og det frister å sakte stenge meg bort fra denne verdenen igjen. Jeg vil bare sove. Jeg klarer ikke mer.
Man kommer til et punkt hvor man har brukt opp alt man har av krefter og mot, jobbet så hardt at man ikke klarer mer, gått på reservetanken så utrolig lenge, og man er lei, sliten og har vondt. Så kommer dråpen som får det til å renne over. Det er da denne følelsen kommer. Denne utmattelsen. Denne mørke sorgen som lammer deg. denne dystre tilværelsen som fyller hele kroppen.
Det er da man får lyst til å bare få slippe. han orker rett og slett ikke mer.
Dere ville nok like, og jeg ville nok like at jeg fortalte at alt er bra og at jeg har det bra...men slik er det ikke nå. Jeg kjenner depresjonen snike seg innpå meg, og bare tanken på at en depresjon kommer å slår meg ned i bakken akkurat nå, klarer jeg ikke. Det er ikke rettferdig. Som sagt, alt går imot meg.

Jeg vet hva dette handler om også, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Den ene tingen kan jeg gjøre noe med, men vet ikke hvordan jeg skal løse det. På det andre har jeg liten eller ingen påvirkningskraft, og det føles forferdelig. Det er hvordan ting skal være fremover. Det handler om hva ekspertene skriver på papiret i den second-opinion-rapporten sin, som snart skal komme i posten. Der kommer det til å stå hvilke diagnoser jeg har, og hvilke annbefalninger de har for meg videre. Det jeg er usikker på er om jeg kommer til å få et A4-regime som tilsies, og at det er lite rom for tilfassing. Selv om det ikke har stått på papiret, så har jeg jo hatt diagnosene mine i lang tid, så for meg forandres ingenting, men hele omverden rundt meg forandres. Jeg er lei av å bli behandlet for diagnosene mine. I noen måneder nå har de på DPSn behandlet meg som Frida, og det har gjort underverker. Jeg har blitt friskere enn noengang, og fått jobbet med ting jeg aldri trodde jeg skulle jobbe med. Det er så mye jeg har fått til.
Jeg føler på mange måter at jeg blir sviktet, når de slutter å høre på meg, og begynner å jobbe ut i fra en jævla bruksanvisning. JEG er da for faen ingen jævla ting... Jeg er er menneske, og i det siste har jeg faktisk begynt å føle meg som et også. Hvorfor skal ting forandres da? hvorfor skal de endre noe de SER funker? Jeg har gått rundt med en følelse av å ha funnet medisinen som skal gjøre meg frisk. Jeg har funnet kuren liksom. Så får jeg ikke lov å bruke kuren nå. Dermed jeg må enten bruke enda mer tid, endaa mer krefter(som jeg ikke har), enda mere av min viljestyrke(som er betydelig svekket), til å finne en ny kur, eller jeg må gi opp... Jeg har ikke lyst til å gjøre noen av delene. Jeg har lyst å bruke den kuren jeg har brukt 10 år på å finne, og bli helt frisk. Det er bare det jeg vil. Jeg vil bare bli frisk.
Og jeg vet hvordan jeg kan bli det, men jeg får på en måte ikke lov å bruke medisinen jeg har funnet til å bli frisk. Dette handler ikke om mestringsstatergier fra min side, dette handler om hvordan opplegget rundt meg skal være. Det handler om tryggheten jeg trenger å føle for å klare å få til noe som helst, for å få til å eksistere. Jeg har jo fått til så utrolig mye i det siste. Jeg vil fortsette med det. Det får jeg ikke.
Ergo, det er lengre tid til jeg får løpe rundt som en fritt menneske med et helt nytt liv fordi jeg er frisk. Eller jeg rett og slett visner, fordi jeg klarer bare ikke mer...
Den tryggheten jeg har funnet har vært hel riktig at je har funnet. Det har vært en gave, fordi det har fått meg til å stole på de rundt meg, og jeg har klart å få ut all gørra på innsiden. Og det har gjort godt, samtidig som det har aktivert mye i meg, som er utfordrende å bære på. Men jeg fikser det, og jeg har fikset det.. nå er jeg usikker på hvordan det vil fortsette...
Jeg kommer ikke til å gi opp i den forstand som å dø, men jeg kommer til å slippe taket i Frida. I alt jeg daglig kjemper for å holde på avstand, på alt jeg kjemper i mot, på alt mørket. Da kommer det igjen og fyller meg. Og jeg, jeg forsvinner. Jeg gir opp.

Det å gi opp er ikke noe jeg ønsker. Jeg ønsker bare å bli frisk. hvorfor vil de ikke høre på meg.
heldigvis kommer tårene nå, og ikke noe annet. tårene triller og sorgen kommer. sorgen over at jeg kanskje må miste meg selv igjen. Det frister sånn å slippe taket. For hvis frida forsvinner, dør jeg til slutt.
~Frida~