østmarka, whats up?

jeppsi pepsi, da har jeg kommet meg på beina igjen etter en uke på sykehuset. huff, det var ikke noe gøy. skikkelig dårlig form, men nå er jeg bedre og tilbake på østmarka. fortsatt sliten, men mye bedre.

I dag kom mamma på besøk og jeg fikk tatt den siste årsprøven for å få fullført året. Det føles godt, jeg har jo virkelig jobbet hardt med skolen i år. Jeg bestemte meg for å klare det, og jeg klarte det. uten å være på skolen kom jeg meg gjennom det, og nå er jeg ferdig. Føles bra det altså!

Jeg sitter egentlig bare å kjeder meg nå, samtidig funderer jeg på hvor jeg er neste uke, eller om en måned. Jeg tror dere har mye rett i at jeg kan finne styrke inni meg selv også til å klare dette. Det er bare at det føles så utrolig rart å plutselig skulle klare alt alene, uten noen sammen med meg. Det går nok fint mesteparten av døgnet. men hva når jeg plutselig sitter uten kontroll og jeg er i full dissosiasjon eller anfall? Det er jo i slike øyeblikk jeg nesten har tatt livet av meg selv før. Det går heldigvis bedre nå enn før. Jeg har lært meg å ta kontroll litt slik at jeg kommer fort tilbake igjen. noen ganger tar det litt mer tid enn andre ganger. men jeg har alltid noen sammen med meg når det er slik, og jeg kommer meg ikke alene ut av det. Jeg mister kontroll over kroppen min, jeg går ut av meg selv. eller kanskje forsvinner jeg så langt inn i meg selv. inn i de dypeste angstkroker. hva er det jeg flykter tilbake til hver gang?
hvorfor klarer jeg aldri å være tilstede og ta kontroll?
Jeg har så mange spørsmål, men så få svar...
Det gjennstår egentlig bare å prøve nå.. selv om det er snakk om gambling  på høyt nivå.
hvis jeg skal komme meg videre må jeg bare prøve. Jeg må jo begynne en gang.


jeg har klart det før, og det er sikkert en vanesak, så da må jeg vel prøve. Det kan jo hende at det går skikkelig bra også.

Nå venter  vi egentlig bare på rapporten fra second opinion, som muligens legger føringer for hvordan det blir fremover. uansett hva som står der, synes jeg de skal ta litt utgangspunkt i hva jeg selv ønsker og føler også. Det er tross alt jeg som skal stå i dette.

Jeg merker jeg er mektig lei av sykehus nå. Det er en slags sorg som fyller meg når jeg tenker på at jeg ikke kan være frisk og leve normalt. Jeg skulle gjort hva som helst for å fått slippe spiseforstyrrelsen, stemmene, dissosieringen og alt det andre jeg sliter med. Jeg skulle ønske at jeg kunne visket ut alle arr på kroppen min. spesielt på magen. Det er det som er størst. Det står skrevet på kroppen min at jeg har vært veldig syk, mens jeg bare vil være frida. Ingen sykdom. Jeg kan aldri gå i bikini eller magetopp og slike ting. Da ville omverden fått sjokk og lurt på hva i alle dager er det som har skjedd med meg.
Arrene minner om forferdelige traumatiske situasjoner hvertfall for meg og mine nærmeste.

historien min ligger i og på kroppen min. hva hvis jeg ikke hadde gjort det eller det? hvor hadde jeg vært i dag hvis jeg valgte det eller det istede for det jeg valgte? slik tenker jeg mye. men det hjelper meg ingen ting. jeg blir bare sint på meg selv da. Forferdelig sint fordi jeg tok de valgene jeg gjorde. forferdelig sint fordi jeg tok det valget som førte til at jeg mistet noe som jeg ville gjort alt for å få tilbake.. Det er borte... Jeg sitter å ser tilbake i tid. fy søren hvor sørgelig....

men samtidig har det gjort meg til den frida jeg er i dag. Frida med mye kunnskap og erfaring. veldig kreativ... etc...

jeg blir en person etterhvert, jeg kommer hvertfall til  å føle meg som en...
~Frida~