takknemlighet og fremtid

Takknemlighet...
Takknemlighet er ordet i dag føler jeg...
Jeg har sittet å lest tilbake på tidligere blogginnlegg og kommentarer fra dere. Jeg blir så rørt og beveget. Det føles helt utrolig godt å ha så mye støtte fra dere. Ikke nok med at dere støtter meg, men dere tørr til og med å snakke mot sykdommen min. Dere tørr å snakke Frida frem og hjelpe meg. Det hadde kanskje vært annerledes hvis dere hadde møtt meg i virkeligheten, og fortalt meg alt da, for alt er jo lettere å skrive. Men det spiller ingen rolle for meg. Jeg er takknemlig uansett. Det betyr så utrolig mye for meg å høre alle innspillene dere har å komme med. Takk!
Jeg leser spesielt fra den tiden hvor jeg drev å fortalte om min historie. Mange ble rørt av det, og jeg ble rørt av tilbakemedingene deres.

Det gir meg motivasjon til å fortsette på riktig vei fordi jeg har så lyst å lykkes. Ikke bare for dere, men også for meg selv. Og så langt har jeg aldri kommet før. At jeg kjemper for meg selv. Det at jeg skal nå de konkrete målene jeg har satt meg, er drivkraften min. Jeg ser for meg mestringene mine, og det gir meg guts til å stå på. Jeg har både kortsiktige mål og langsiktige mål. Begge er like viktig. Samtidig har jeg lært meg å tenke konsekvenser hele tiden. Jeg er veldig bevisst på valgene mine, og veldig fokusert på at valgene mine skal være gode. Jeg tenker på det hele tiden. Hva skjer hvis jeg velger dette? eller hva skjer hvis jeg velger det andre? hvor vil det føre meg og hvilken vei er jeg på vei da... Det gir motivasjon og hjelper meg til å holde fokus når jeg tenker slik. Jeg har kommet lang, for halvt år siden var jeg veldig veldig impulsiv og gjennomførte noe straks tanken kom i hodet på meg. Nå er det annerledes, og jeg er så glad for at jeg har kommet dit at jeg klarer å tenke slik. Det gjør meg friskere, fordi det hjelper meg å ta friske valg.


Jeg har jo tenkt mye på hvordan det skal gå fremover. Siden jeg har tenkt mye på det og sett for meg ulike scenarioer, så har jeg ubevisst på en måte forberedt meg litt på det jeg venter meg, og nå begynner jeg å føle meg klar for ulike ting. Jeg kjenner at dette skal jeg faen meg fikse! Og det er herlig at det nå er den følelsen som fyller meg. Jeg skal få det til, fordi det er riktige veien å gå for at jeg skal få nådd målene mine. Og det er jo det jeg vil. Jeg vil nå målene mine. Det er slutt på at jeg lar meg styre av sykdommen. Jeg prøver hver dag og hver time å ta gode valg nå. Det er fokuset mitt. Og det virker. Det virker å ha et slik fokus. Det å tenke positivt. jeg sier ikke at det er lett. Jeg sliter veldig fortsatt, men det blir lettere og lettere for hver dag. noen ganger faller jeg litt, men jeg reiser meg alltid. Det er jeg takknemlig for. Hvor styrken til å reise seg etter hvert eneste fall kommer fra, vet jeg ikke. Det er bare så mye jeg vil med livet mitt. og jeg ønsker så inderlig å oppnå det. Målene mine betyr mye for meg med andre ord. Så prøver jeg å gjøre friske ting og jeg holder fokus og overholder regler både her og som jeg selv har satt for meg selv.

Jeg har sagt det før. Dette skal jeg fikse!
~Frida~