back to life

I dag har jeg vært på Dpsn på besøk. Det gikk kjempegreit egentlig.  fikk masse hyggelige klemmer og smil. Jeg sov ingenting i går natt. Var så spent og redd. Jeg var redd for hvordan de ville behandle meg med tanke på hvordan forrige opphold brått ble avsluttet. Jeg var redd for at de skulle tro at jeg var sykere fordi jeg har gått ned masse i vekt. Jeg var redd for å ikke bli akseptert. Men jeg fikk masse positive følelser og inntrykk av besøket, og allerede i morgen skal jeg tilbake og overnatte en natt der. Så når jeg drar dit i morgen er det bare å få på turklær, for da er det turdag. jøss, her blir det andre boller.
Jeg tror ikke jeg får sove så mye i natt heller. jeg tenker og kverner hele tiden. Nå avsluttes et kapittel. Et kapittel som kanskje var et av de viktigste i hele min recovery. Jeg har fått så utrolig mye god hjelp og blitt kjent med fantastiske mennesker,, både innlagte og ansatte. vi er mennesker alle sammen. Jeg har lært så my. mye har rørt meg. I dag fortalte jeg litt om min sykdomshistorie, og verdens kosligste dame begynte å gråte. hun sa "sorry at jeg griner, men jeg blir bare så emosjonell og rørt over hvilken kamp du har gått gjennom, så står du her nå sammen med oss og smiler og stråler". da sa jeg til henne.
vet du hva jeg nettoopp har lært? "jeg har lært at man skal tillate følelsene å komme, og nå triller de ned kinnene dine, og det er veldig rørende for meg" "jeg har aldri møtt noen som har vært gjnnom så mye, og overlevd så mye, og likevel har fullført skole og at du i tillegg er så reflektert som du er.
Jeg tok til meg komplemangene. Jeg får ofte høre det. At jeg er reflektert. det tror jeg på. Men det tror jeg kommer at kampen jeg daglig går igjennom i hodet mitt, hvor jeg veier for og mot, tenker konsekvenser, tenker moralsk, normalt, osv. i tillegg har jeg lært meg selv å kjenne veldig, og jeg elsker å bare ligge og filosofere og reflektere. Det ender som regel opp med en eller annen handling. man får plutselig en god ide,e ller enda bedre en tanke om å ta et godt valg.
Jeg har vært tre måneder på intensivavd nå. Jeg befant meg i psykotisk tilstand, og hadde daglige dissosieringsanfall og psykogene anfall. Det var mye reiming. Men så ble jeg litt tryggere og klarte å begynne å snakke litt. og dette ble min nye medisin. Det var mye gørr som skulle snakkes ut. både fortid, nåtid og fremtid. Det var en tung periode, og alt var så strengt.
Men når medisinene begynte å funke litt ble sammarbeidet bedre. så gikk vi små skritt frem på en glovarm vei som gjorde vondt for hvert skritt. vi fant ut av så utrolig mye. når akuttfasen var over, og det berømte operasjonssåret på magen hadde grodd, kunne jeg begynne å trene, og dette var mine thing... treningen gav meg mestring og energi og glede. mens maten har det egentlig gått dårlig med i det siste. så jeg må ta et valg..vil jeg videre, må jeg spise nok mat. hvertfall med tanke på at skolen starter om to uker.
menneskene på A4 østmarka har vært fantastiske, tålmodige, smarte, hjelpende og omsorgsfulle, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk så god hjelp.
kapitlet avsluttes.
et nytt begynner...
orkdal dps-->skole-->trening-->sosialisering-->vitmemål-->sommerferie(syden)-->sykepleien


i helga skal jeg fortesten være modell.. bestevenninda mi er fotograf og vi har et lite prosjekt. forteller mer om det senere og legger ut restultatet...
wish me luck tomorrow
~Frida~