Jeg ber om det hver dag. Jeg ber om at han aldri slipper meg.
Jeg ber om at jeg kan en dag kan gi han så mye som han har gitt meg.
Jeg ber om at han aldri slipper taket på meg.
Jeg ber om at han fortsetter å elske meg.
For jeg er her, men jeg er fanget.
Slipp meg aldri, jeg lover å slippe taket på det som står imellom oss.
Jeg lover..
En ting min kjære har erfart det siste året er at det å ha en spiseforstyrrelse mellom seg selv og meg, er utfordrende. Han vet aldri hva som venter han. Han vet aldri om jeg er en sol eller en vegg. Han vet aldri hva som skjer, og kan aldri planlegge noe. Sånn er det jo for meg også, men alt som skjer med meg, skjer også med han. Jeg ser det, jeg ser når ting stormer for han, pga at spiseforstyrrelsen herjer mellom oss, og det er alltid vondt.
Heldigvis holder han fast. Han gir seg ikke, han gir meg ikke opp. Han har sett jenta som bor i meg, og ble forelsket i henne. Hun er målet hans. Hun er også målet mitt.
Jeg kom akkurat fra kjæresten min. Vi har hatt en veldig fin kveld egentlig. Som vanlig skifter jeg mellom en tilstand som frisk/syk. Jeg varierer ut i fra hvor mye tankekverna står på. Han sammenligner meg ofte med en sprettball. I det ene øyeblikket er det kjempe bra, og i det andre øyeblikket er jeg som en vegg, fordi det kriger inni meg. Jeg har full forståelse for at det er utfordrende for han. Derfor bruker vi alle øyeblikk der jeg er "frisk" på å snakke, ha kontakt, være sammen. Slike øyeblikk er gull verdt. I dag snakket vi om nettopp dette, han trøster meg, jeg trøster han. Jeg passer på å minne han på hvor mye han betyr for meg, og at jeg er her. Han minner meg på at alt skal bli bra, og at vi skal nå drømmen vår. Med andre ord, slike øyeblikk er verdigfulle. Det er det som holder han oppe, og fortsetter å kjempe for meg.
Jeg klarer ikke å beskrive med ord hvor godt det er å ha en person som ofrer alt for at jeg skal ha det bra, og skal bli frisk. Han er helt utrolig. Jeg elsker han virkelig, men spiseforstyrrelsen hater han. Nettopp fordi han er en utfordring, og kan lett ta mer plass en spiseforstyrrelsen selv. Som dere skjønner, kan det til tider være virkelig utfordrende å være sammen med ei som er fanget i et slikt helvete som meg.
Men, jeg har en god følelse inni meg nå. Jeg vet at han er der, og han vet at jeg er der.
Likevel, ber jeg hver dag om at det alltid vil være slik, at ikke spiseforstyrrelsen skal ødelegge dette også for meg. Spiseforstyrrelsen har ødelagt nok i livet mitt.
NOK!
~Lea~
Så glad for at du har en å støtte deg på!!
SvarSlettJeg har også en samboer som har sett tvers igjennom spiseforstyrrelsen. Å ha en som så meg, og ikke bare sykdom når det stod på som verst var ekstremt motiverende i perioder da jeg følte at det ikke engang fantes et "jeg" i meg.
Og helt enig med deg i trekantforholdet. Alltid noe i mellom. Men fortsett kampen din, Lea, så blir det bare dere to <3
Fortsatt god jul og ALT godt for 2011!
Kjære deg, tusen takk for gode ord:)
SvarSlettDet er rart hva kjærlighet kan gjøre altså. Trengs en god dose av det for å bekjempe en spiseforstyrrelse hver dag. Men jeg tror nok at jeg har mer enn bare kjærlighet i meg som vil bekjempe sykdommen. Jeg har nemlig drømmer, håp og en viljestyrke som jeg holder på å samle sammen til en stor bombe, som jeg skal knerte spiseforstyrrelsen med.
Uansett, ja jeg er helt enig med deg. Jeg takker hver dag for at det er noe som heter tålmodighet:P
God jul og godt nyttår til deg også:)