familiesamtale

Hei og hopp:)

Som nevnt i går, skulle jeg, Mamma og Pappa på familiesamtale med behandleren min og terapeuten til mamma og pappa i dag. Det gikk egentlig ganske greit føler jeg.
Jeg begynte timen med å snakke alene med behandleren min. Jeg var veldig sliten i dag,  siden skoledagen var veldig krevende, så jeg leste fra dagboka mi mesteparten av timen. Mens jeg leser, tolker behandleren min de ulike situasjonene og utfordringene jeg har skrevet om. Det er egentlig ganske rart å lese det, fordi formen min og tankemønsteret mitt varierer så utrolig mye i løpet av noen timer, og vertfall i løpet av noen dager. Det er åpenlyst at ting går nedover med meg for tida, det bekreftet både mamma, pappa og behandleren min i dag.
Etterpå snakket jeg litt om hvor vanskelig det er for meg å "være" i virkeligheten. Det å være tilstede og fokusere liksom. Jeg klarer liksom aldri det, noe som er utrolig frustrerende, fordi jeg VET at det er slik. Det er veldig ubehagelig å ikke klare å være tilstede når man eks skal fremføre et prosjekt foran hele klassen, eller når man fører en samtale med noen, eller når man har ansvar for å aktivisere eldre som vi gjorde på skolen i dag.
Vi snakket også litt om min barndom og hvordan jeg hadde det med meg selv da. Jeg klarte nok en gang ikke å fokusere helt, så vi endte med å bruke en slags teknikk som hjelper med å komme til seg selv og være tilstede i seg selv der og da. Teknikken heter mindfulness elns.
Det jeg gjorde var å sitte behagelig på en stol med føttene plantet godt til gulvet, mens behandleren min førte meg tilbake til barndommen min ved hjelp av en slags hypnoseteknikk. Det funket, jeg var 5 år igjen, og mange minner dukket opp. Ut av det blå "så" jeg en ting som gjentok seg i ulike minner. Jeg søkte alltid omsorg til personer. Jeg villa ha oppmerksomhet og hvis jeg ikke fikk fylt det behovet, følte jeg meg mislykket. Det første som slår meg er: "fikk jeg ikke nok omsorg av mamma og pappa?" jeg husker ikke noe negativt med omsorgen jeg fikk av dem egentlig.
 Men etter en stund som 5 åring i hypnosetilstand, kom behandleren min frem til at det behovet jeg ikke fikk dekt gjennom omsorg, og hadde veldig behov for, ble ikke tilfredstilt over lengre tid. Derfor søkte jeg til mine egne løsninger. Der kom spiseforstyrrelsen inn. LYSPÆRE!
Et annet gullkorn vi plukket opp fra fortiden i dag, var at grunnen til at ting har gått så dårlig i det siste er at når jeg prøvde å bryte opp det bulimiske spisemønsteret mitt for noen måneder siden, hadde jeg ikke "forankret" en følelsesmessig tilknyttning til de positive tingene jeg hadde i livet mitt. Dvs at jeg ikke hadde noen følelser knyttet til fks skole, venner, fest og andre ting. Noe som førte til at når jeg brøyt opp spisemønsteret mitt, og spiseforstyrrelsen slo hardt tilbake, hadde jeg ikke noe å lenke meg fast i jorden med.
Jeg hadde ingen lenke festet mellom meg selv, følelser rundt verdiene i livet mitt og bakken. Det førte igjen til at jeg lett slapp alle disse tingene som var viktige for meg, når spiseforstyrrelsen tok hardt tilbake på meg.
Og det er grunnen til at jeg føler meg som en "ikke-person" eller "ikke vet hvem jeg er". Jeg har ingen følelser knyttet opp til verdier i livet mitt. Og hvem sin skyld er det? Jo, det er spiseforstyrrelsen som kontrollerer følelsene mine.
kort sagt: Jeg har ekstremt lavt selvbilde og eier ikke følelser for verdiene mine(bokstavlig talt).

mulig dette ble utrolig rotete, men livet mitt er rotete :p

En ting behandler formidlet til meg i dag, var en liten lettelse. Han var klar på en ting. Det var JEG som startet spiseforstyrrelsen, og den er en del av meg. Jeg er ikke en del av den. Altså, jeg kan kvitte meg med den!
HURRA!

Etter en krevende samtale og time, gikk en sliten Lea inn på samtalerommet der mamma og pappa satt. De hadde snakket om sin bekymring for min negative utvikling. Mamma var klar på sitt: Jeg måtte få hjelp RASKT. Mens pappa var klar på sitt: Vi må gjøre så godt vi kan å prøve å få meg bedre.
Rart det der med mammaer altså. De er mye mer bekymret enn pappaer. Men det er godt at de er så forskjellige. Jeg hadde aldri klart å levd med to mammaer, og aldri klart og overlevd med to pappaer.
Uansett, Vi kom frem til å gjøre det beste ut av tiden fram til jeg skal til Levanger. Det innebærer at det må skje noen endringer hjemme. Jeg trenger trygghet og ro og en god stemmning i huset. Negative ting trigger negative følelser! Dette ble forstått, og vi kom fram til mange løsninger:)

Jaja, samtalen var krevende, men helt grei. Føler meg 10 kg lettere:)

Nå skal jeg møte kjæresten min. Alt for lenge siden jeg har dullet med han nå, og han fortjener litt omsorg fra kjæresten sin han også:)

Blogges!
~Lea~