Labirynt

For de som er interressert i å vite hvordan en ambivalent time høres ut i mitt hode en søndagskveld,les her. Minner om at dette er en av de mange krigene anoreksitrollet, bulimitrollet og Jeg har daglig. Spesielt søndager, etter ei helg med overspising. Da er anoreksitrollet supersinna, og bulimitrollet er superstressa fordi den vet at jeg ikke kommer til å overspise dagen etter, på mandag. OSV... mersom krig.

Anoreksitroll: "Du har lagt på deg, tenk så sinnsykt skitten du er nå, tusenvis av kalorier,Fy deg! tenk at du kan sitte å ræva å spise sjokolade, når du klarte å svi av 1 kg forrige uke! Du er skitten, du er ikke bra nok! Du er svak!"
bulimitroll: " Hvordan skal du liksom klare å holde deg unna maten, du trenger meg, du trenger å overspise, Du klarer ingenting når du lar vær å overspise, for da skal jeg plage deg med intense og smertefulle piner slik at du sprekker. Du trenger meg, Du er ikke sterk, du klarer ikke å motstå. Dessuten, det spiller ingen rolle om du blir feit, ingen bryr seg om deg likevel."

Lea: "IKKE TILGJENGELIG FOR ØYEBLIKKET"

skjønner dere? Det er umulig å tenke "normalt" når man har 1000 tanker på en gang, når man fysisk ser endringer på kroppen som sykdommen overbeviser deg om, når sykdommen faktisk overtaler deg og styrer deg, når man er fanget og ikke kommer løs.
Dette er en forferdelig lidelse. Jeg håper noen finner en heidundrende hestekur mot den snart. Kanskje man må stikke en vakumsprøyte inn i hjernen, for å suge ut disse to monstrene, for å så skylle dem ned i do(det ville vel bulimimonsteret likt).
Hadde det bare fantes en medisinsk behandling. mersom en heflig antibiotikakur, eller halstabeletter "sliter du med bulimimonstrer? ta en pille og skyll den ned, da vil bulimitrollet gi deg fred" (ellerno).
Hadde det bare vært så greit, hadde vel faktisk fler vurdert å få bulimi eller anoreksi også. For de fleste vet egentlig hva dette dreier seg om og at det er alvorlige saker, men så har vi dem som faktisk ber på sine knær om at de vil ha Anoreksi, fordi DA ville alt bli bra. Uansett er det feil! HELT FEIL! Argh..
Poeng: Det er i hodet denne sykdommen sitter, og man må selv ta valget om å få en endring og bli frisk. Dette er en endring som er nok til å lage 3.verdenskrig i hodene til de fleste spiseforstyrrede. Noe jeg tror holder på å skje med meg nå. Da sykdommen fikk nyheten om at jeg skulle på Levanger for å bli frisk og at jeg var fast bestemt på å få et bedre liv, fikk sykdommen det travelt med å invitere og innkalle alle andre sykdomsfremmedlegemer i kroppen min, for å gjøre alt for å felle meg i den innspurten jeg nå er i.
Det er som å springe springe i en labyrint der alle veier er dekt med enten torner, ild eller kniver. Man ser målet der fremme, og på den ene siden av deg ser du dine kjære heie på deg. På den andre siden ser du anoreksi, bulimi, angst,depresjon, død... så ser du lenken som henger rundt halsen din og videre bort til dem. De har også pisker, slik at de alltid kan få deg til å gjøre som de vil. Hvis du nekter, kan de ta i bruk sterkere verktøy. De vinner som regel. Av og til orker jeg ikke å holde hodet hevet og fokusere på målet, fordi jeg er så sliten, at jeg bare vil sove. Jeg vil ha fred i hodet mitt. Det er en evig kamp.


Det som også gjør ting litt verre, er at siden jeg ble syk da jeg var 11 år og hadde problemer med følelsene mine lenge før det, Har jeg ikke så mange verktøy som jeg kan bruke til å kjempe mot sykdommen. Alt jeg har med meg er kjærligheten og støtten jeg får fra de rundt meg. Har jeg ikke dem, har jeg ingenting.
Dette er komplisert, og jeg forventer ikke at alle forstår :P

Hvem tror du vil vinne kampen? 
~Lea~