Leas gode gjerninger + bulimitroll= fucked up!

Som vanlig har jeg en uberDelt følelse av denne fredagskvelden. Slik er det vel alltid. Og logikken i mitt nåværende liv sier meg at det som er negativt med kvelden ofte er spiseforstyrrelsens skyld, og det som er positivt er Lea's gode gjerninger. Også kalt "friske" handlinger.

Jeg kan vel begynne fra starten. Siden det er fredag i dag, og fredag er en del av helgen, har jeg mine tvangstanker i forhold til spisemønster. Helg = overspising og oppkast.
Sånn, nå vet dere det.
Jeg planla en trivelig kveld sammen med kjæresten min. Fikset og ryddet ordentlig før han kom, og følte at dette ville bli en usedvanlig fin fredagskveld. Jeg hadde gjort mitt litt tidligere på dagen, for å ikke sprekke skikkelig mens han var her. Da han kom var jeg i storform, og vi hadde det kjempe koslig. Vi snakket litt om alt som hadde skjedd tidligere i sykdomshistorien min (han synes det er kjempe interessant, han skal nemlig bli lege).
Vi snakker ofte om det egentlig. Det hjelper både han og meg selv å tenke litt tilbake på hvor ille det en gang var, og hvor syk jeg var da jeg var 12-13 år, for igjen å sammenlikne med nå. Jeg er betraktelig mye bedre. Jeg trodde aldri at jeg skulle få et liv liksom. Med liv mener jeg å overleve, få toppkarakterer på skolen, ha venner og ikke minst en så fantastisk kjæreste. Men som sagt, Jeg er bedre, hvis man sammenlikner med fortiden, da verken leger eller familie trodde de skulle få se Lea gå ut av sykehuset på to bein.
Jeg fortalte han om mine overlevelsesstratergier i de verste periodene. Jeg har tre fulle esker med unike tegninger,dikt,sanger og tekster som er skrevet om alt fra håp, sinne, død, selvskading, savn og sykdom. De eskene er veldig verdigfulle. Jeg ser på de av og til, og undres over hvordan er det mulig? hvordan klarte jeg å komme meg ut av dette anoreksihelvetet? Jo, bulimi er svaret. Jeg fikk smaken på mat, og begynte å kaste opp følelsene mine istede for å sulte de bort, Dermed gikk vekta opp, og jeg ble erklært "frisk". Ingen visste at jeg hver dag spiste 17 sjokoladeplater og kastet dem opp, ingen visste at jeg måtte stjele mat på butikken fordi jeg ikke hadde nok penger til å kjøpe nok mat, som igjen var nok til å kvitte seg med følelsene. Og skammen var stor. Jeg følte meg som en mislykket anorektiker, et mislykket menneske.
men så kom det en dag, da mamma hadde behov for å være hyggelig, for meg var det ikke hyggelig. Nei, for mamma ville være hyggelig og vaske rommet mitt. Og til og med så hyggelig at hun vasket under senga mi. Og hva fant hun? Jo, hun fant ut at jeg hadde bulimi. (hehe) For under senga mi, lå to store bager full med minst 40 sjokoladeplater, 30 kjekspakker, 5 potetgullpose, kilovis med smågodt og mat. jeg hadde skjult bulimien min oppi den bagen. Når jeg kom hjem fra skolen og fant ut at mamma hadde vært hyggelig å vasket rommet mitt, og til og med under senga, ble jeg rødere enn tomaten da jeg møtte blikket hennes. Jeg ramlet sammen på gulvet i gråt, og skrek "jeg klarer ikke mer!". Mamma ble ikke sint, hun visste, og hun forsto. Det var godt.
neste spørsmål som kom ut av munnen til mamma var:" Men Lea, hvor har du fått tak i all maten, dette er jo mat for flere tusen kroner." Der kom løynen. jeg sa at jeg hadde brukt litt av komfirmasjonspengene mine osv.
skammen var stor nok fra før, så å fortelle om min andre skammelige handlinger om at jeg har stjålet mat på butikken i lang tid, var ikke akseptabelt der og da. men det kom fram senere.

hei, nå rotet jeg meg litt bort her, får prøv å ro litt tilbake :) hehe.
vi snakket også om drømmene våre. Han skal bli lege, jeg skal bli sykepleier, vi skal bo i et nydelig hus på bakklandet i trondheim ved nidelven, vi skal få fantastiske barn og jeg skal være frisk og sprudlende og ha det godt med meg selv. vi skal leve i frihet.

så snakket vi litt om hvordan situasjonen min er nå. Jeg hadde det ganske bra for en stund siden skjønner dere, i sommer var jeg den jenta som L ble forelsket i. Jeg hadde alle følelser under kontroll da, og hadde kontroll på det meste, bare jeg kastet opp to ganger om dagen, men de siste månedene har jeg fått mer og mer anorektiske tanker. og vekta har sust og rast ned 10 kg plutselig. L synes det var litt skremmende, han kunne ta hendene sine rundt lårene mine, sa han.

vi hadde en veldig fin samtale som gjorde godt for oss begge. jeg følte meg bra etterpå, og det vet jeg han også følte.
Så vi lagde et herlig måltid og koste oss med maten. Noe som resulterte med at jeg måtte overspise etterpå, men han tilstede.
når jeg overspiser forsvinner all Lea, og bulimitrollet kommer frem. Så satt de der da. bulimitrollet og kjæresten min. og snakket, noe som fikk han til å glemme meg. han er så sint på bulimitrollet, og det er vondt for oss begge å sitte å se på overspisingen. 'jeg gjør den jo, men bulimitrollet herjer i meg.
overspisingen trigger følelsene hans. så han måtte bra gå.
SKAM! DÅrlig SAMVITTIGHET! SKYLD! TRIST! FUCK U, bulimitroll!

vi hadde en herlig kveld, og var kjempe fornøyde, så måtte bulimitrollet slå til!


Ergo: positiv kveld + negativ kveld = kaos, angst, skam, deppa.

Jeg er så lei av dette styret. Anoreksien herjer i meg i hverdagene, og bulimien tar knekken på meg i helgene.

For et liv. jeg har også kommet så langt ned i vekt, at jeg har passert en grense der vekta bare raser nedover og Lea forsvinner helt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.
FØLELSER
PANIKK
ANGST
STRESS
!!!!!!!!


(jeg føler toget til lyset har gått)
gud, hjelp meg?


TIPS? 


~Lea


~Lea~