Mirakler kan skje, på tross av...

Sitter i et juledekorert rom å prøver å skrive hva jeg føler, samtidig som jeg blir fanget av synet på Mr. Bean på TvNorge. Han er vanvittig morsom. Helt utrolig hvor mye det går ann å sende ut av signaler med kroppsspråk tenker jeg. Alltid en klassiker, vil alltid være.
Når vi snakker om kroppsspråk. Jeg har tenkt over det en del i det siste. Kanskje fordi jeg har blitt mer bevisst på det, ettersom vi lærer alt om det på Helse- og sosiallinja. Det er egentlig ganske interessant. Det har seg sånn at vi kommuniserer 80% med kroppsspråket vårt når vi snakker. Jeg skjønner godt at folk missforstår, tolker feil  og blir uvenner, når man nærmest viser hva man tenker med kroppen. Jeg for min del, har blitt mer bevisst over kroppsspråket mitt.
Jeg har utrolig mange rare opplevelser med dette. Folk som sier en ting, men absolutt mener det motsatte.
I teorien kalles det å dobbeltkommunisere. Det jeg først tenker på, er ikke nødvendigvis alle gangene venner og unge har dobbeltkommunisert med meg. Det jeg tenker på er Høyt utdannede leger.
Enkelte leger jeg har hatt oppgjennom min sykdomsprosess har vært veldig flinke til å sy, snekre sammen kroppen, rense kroppen for giftstoffer, operere og bestemme sondematmengde. De er som regel flinke til sånt. Men det er ikke alle leger som er flinke til å kommunisere. Noen har rett å slett ikke evnen til å sette seg inn i pasientens situasjon og er følelsesløs som F**N. Dette har jeg opplevd mange ganger, og jeg vet jeg ikke er alene. Det har vertfall i mitt tilfelle, og selvfølgelig i mange andres vært mye viktigere å følt trygghet, samarbeid og håp. Det er faktisk en etisk retningslinje som alle leger og andre yrkesgrupper som jobber med mennesker bør ha evnen til. Det skulle vært mye mer fokus på slike ting, på lik linje som medisin.
Jeg har faktisk et eksempel som jeg fikk gjenfortalt av min mor.
En gang da jeg var veldig anorektisk og lå på sykehus med skyhøye leververdier pga en overdose, og var koblet til alt fra respirator til hjertemonitorer og saltvann, fordi jeg ikke måtte bruke mer energi enn nødvendig.
Lang historie, Isåfall var selvfølgelig min stakkars mor helt fra seg og var redd hun aldri skulle få meg tilbake. Hun var i sorg, fordi hun trodde at kampen var tapt. Det onde som herjet i datteren hennes så lenge, hadde tatt hennes liv. I dyp fortvilelse og gråt søkte hun til en av mine mange leger og ville ha svar og støtte.
I en slik situasjon ville det vært profesjonelt og naturlig å koble inn en del andre hjelpeapparat som psykolog, spesialsykepleiere og familieterapeut(?), men alt min kjære mor fikk til tilbakemelding var et eneste kort lite svar: " her dør det barn hver dag, du må bare holde ut".
Jeg kjenner det koker av sinne i meg, når jeg tenker på det. Jeg vet at mamma også føler det samme.
Det som skjedde videre var at mamma snudde ryggen til, gjemte det forferdelige svaret fra legen langt inni seg, og reiste seg med et lite håp og gikk å satt seg sammen med sin tapte datter. I tre dager satt hun der mens leger gjorde det de kunne for å holde liv i meg. Sykepleiere er en annen sak, for de var og har alltid vært helt fantastiske. Det er nesten slik at man skulle tenke seg at omsorg og empati var deres jobb, som legen ikke maktet å gjøre. Men min oppfattning av sykepleiere er fantastisk. Jeg og min familie hadde ikke kommet oss igjennom dette uten støtten, omsorgen og alle de fantastiske egenskapene en sykepleier har.
Historien taler for seg selv, siden jeg sitter her enda i dag. Jeg våknet, leververdiene ble gradvis lavere, og mirakler skjedde.
Men det er ikke poenget her.
Poenget mitt er at det er ikke etisk riktig at en så tapt mor skal sitte igjen med en utrygghet og fortvilelse større enn noen kan bære i en slik situasjon. Jeg vet at mange har opplevd det samme, og det er helt forferdelig.

Nå skal jeg ikke ta alle under en kam(som de sier), men i dette innlegget ville jeg fokusere på nettopp disse legene som jeg har fått et forferdelig negativt inntrykk av.
Jeg har selvfølgelig også opplevd leger som har alt de skal ha som lege, og har hjulper meg masse. De finnes heldigvis, og de er mange.
Men det går ikke ann at det skal finnes noen leger som er uempatiske og følelsesløse. Jobben deres er å hjelpe mennesker på alle mulige måter. Og da kreves det at man ser hele mennesket.

Jeg er sikker på at jeg kunne skrive i timesvis om alle mine erfaringer med diverse hjelpere og behandlere, men det kan jeg ikke, for jeg skal nemlig fortsette å se Mr. Bean, og prøve å heve meg over denne hendelsen jeg snakket om som tilfeldigvis dukket opp i hodet mitt.

PS: Jeg lever!

~Lea~