sees om en uke, bulimitroll

Har nettopp sagt "på gjensyn" til bulimitrollet. I morgen er det mandag og salatspising fram til neste helg.

Hvorfor? Det har med mine inngrodde tvangstanker rundt mat og spising å gjøre. Og jeg begynner å bli ganske lei. Det er absolutt ikke bra for kroppen min heller merker jeg. Vekta går ned, Igjen. Det gjør meg litt redd(utrolig nok). Jeg tenker at hvis jeg kommer over et hvis punkt, vil det bli vanskeligere for meg når jeg kommer på Levanger for behandling etter nyttår. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi når jeg bikker over på den anoretiske siden er jeg fanget, basta bom. Da er jeg så liten, og anoreksien så stor.

Slik som det har vært de siste to årene, har jeg jeg vært normalvektig, og har fungert ganske bra egentlig. Lea og spiseforstyrrelsen har vært like store, noe som betyr at jeg hadde en både frisk og syk hverdag.

Men for ca to måneder siden, bestemte jeg meg for å prøve å bremse bulimien litt, den tok så mye fra meg, og gav meg så mye vondt. Det endte med at jeg begynte å spise salat i ukedagene og lot bulimien herje i helgene. Det har ført at vekta mi har gått ned i det siste, og denne vonde sirkelen er umulig for meg å snu. Når jeg når et punkt på vektskalaen, Blir jeg sykere for hver kilo som går ned etter det. Og det punktet føler jeg at jeg har kommet til nå.

Da vet jeg at jeg kommer til å forsvinne mer og mer fram til nyttår, siden jeg ikke klarer å gjøre noe med den onde sirkelen. Og når jeg forsvinner mer og mer, vil også min motivasjon til å bli frisk forsvinne mer og mer.

Så hva gjør jeg da? Hva gjør jeg hvis jeg står foran "post 3 enhet for spiseforstyrrelser Levanger" klar for behandling, uten motivasjon og meg tilstede? Legger meg ned på trappa å dør? Nei, Da blir det bare ENDA hardere å jobbe seg oppåver igjen. Enda vanskeligere å komme seg opp til den vekta der jeg fungerer. Og når jeg har kommet til den vekta der Lea og spiseforstyrrelsen er like store, skal krigen begynne.

Jeg sier til meg selv at det ikke er verdt det, men den LILLE MEG vil ikke høre, fordi spiseforstyrrelsen lar meg ikke høre.

åh, jeg må prøve å gjøre noe ganske fort, så ikke vekta går så alt for fort ned. Jeg vil faktisk være litt Lea i jula også. Jula som jeg er så glad i:/

Anyway, Disse anoreksitrollene og bulimitrollene er vanskelige dyr- UDYR!

Mamma har begynt å klikke på meg for hvordan jeg spiser nå, og hun ser at vekta mi går nedover. Hun stresser og raser hele tiden. Hun klarer ikke å se jenta si forsvinne en gang til. som dere skjønner er det dårlig stemning i huset mitt for tida. Mamma har en samboer som ikke forstår en døyt av hva en spiseforstyrrelse er, og har null respekt for meg slik jeg holder på nå. Altså: han eier ikke følelser og forståelse for min situasjon. Han er bare sur fordi jeg spiser opp all maten i kjøleskapet og for at det lukter spy på badet. Dette gjør at mamma hver dag må kjempe seg igjennom mange kriger med han for meg, fordi mamma forstår alt. Hun har vært med med hele veien, og forstår alt, men nå har jeg kommet til et punkt der spiseforstyrrelsen er så sterk at mamma føler at hun kriger like mye som meg mot spiseforstyrrelsen.

BULIMITROLL+ ANOREKSITROLL + LEI LEA  - mot-  LEI,OPPGITT,FRUSTRERT, TRIST-MAMMA

= dårlig stemning.

Ja, dette var nok en oppsummering av diverse tristerier og oppgitterier!

tilbake til pointet mitt. Denne onde sirkelen tar knekken på meg.

vel, jeg må sove faktisk, for jeg har en himla stressende uke foran meg. Masse prøver på skolen, Masse innleveringer på skolen, masse ting og tang som må fikses før jul, masse legeblablalbalstyr....

Men som jeg sa i forrige innlegg, har jeg hatt en kjempe opplevelse denne helga, og det er godt å ha med seg.

GOD NATT alle Krigere, Slitne mammer, Sure stefedre, og ikke minst god natt Marion ravn og Kong Harald:)

og ikke minst, god natt bulimitroll, ser deg om en uke...(gleder meg(IKKE))

~Lea~