mål: Overleve

Jeg gruer meg skikkelig til jeg skal på Levanger nå. Det er jo en fin blanding av lettelse og gruelse fra min sin side selvfølgelig. Sykdommens side har sagt VELDIG KLART OG TYDELIG om hva den synes om at jeg skal drepe den. Den har selvfølgelig lagt inn moduset "SULT HENNE, DREP HENNE, FØR HUN DREPER MEG!", ja, den modusen har virkelig gjort ting VELDIG vanskelig for meg i det siste.

Men det jeg gruer meg til er å ta opp kampen mot dette store stygge monsteret som har herjet i meg i 6 år. Jeg gruer å gi fra meg den kontrollen jeg bare må ha, til noen som skal ta vare på den for meg. De skal kontrollere meg og sykdommen. Jeg er ikke forberedt! men jeg skjønner at dette blir et helvete med mange måneder med angst, panikk, gråt,tårer og smerte. Jeg bare håper for guds skyld at jeg klarer å gjennomføre behandlingen. jeg håper jeg klarer å bli friskere, slik at jeg kan begynne å finne ut hvem jeg er. Jeg var som sagt bare 11 år gammen da jeg ble syk. Jeg har så mye å lære om meg selv og samfunn og lover og regler. Jeg har mistet 6 år av den viktigste tiden i livet mitt. nemlig den tiden man finner ut hvem man er. Ergo: HVEM ER JEG?

gud, jeg griner nå! Tanken på hva jeg må gå gjennom iløpet av den behandlingen er umulig for meg å tenke på nå. vel, jeg gruer meg til 3.verdenskrig dere!

Akkurat nå ser ting ganske svart ut. Jeg oppdaget i dag at vekta har rast nedover og raser fortsatt. Det er to måneder til jeg skal på Levanger. Jeg klarer ikke å krige mot monstrene inni meg lenger. Jeg er for svak og for sliten.
Mitt første mål! Jeg må klare å overleve i to måneder til! Jeg må klare å komme meg innenfor Levangers spiseforstyrrelsesenheten's inngangsport. Jeg må det, for jeg vil leve.

Jeg nekter å dø! Jeg vil LEVE!
~Lea~