Min historie, og store spørsmål som krever svar...

Hvorfor fikk jeg spiseforstyrrelser? Det er et svar jeg og mange andre virkelig har lett etter.

For mange var det uforståelig at jeg kunne bli rammet av noe sånt. Rammet? Vel, jeg har forstått at dette er ikke noe man bli ”rammet” av. For meg, slik som jeg husker det, ble jeg aldri rammet av spiseforstyrrelsen. Det var mer en løsning for meg. En løsning på noe ingen forsto. En lang historie med ting som foregikk i mitt indre, uten at det var synlig på meg.

Mange har stilt seg spørsmålet HVORFOR? Jeg kunne ikke gi noen et svar på den tida, men jeg leter. Jeg leter sammen med terapeuten min etter en årsak, og har gjort det lenge. En ting er sikkert, Årsaken er meget komplisert og sammensatt av mange ting. Men jeg leter fortsatt.

Jeg har alltid vært ei jente som var glad, hadde mange venner, var flink på skolen, var aktiv og flink i sport og var flink til å leve hver dag. Løsningen på spørsmålet ligger delvis i dette avsnittet. Flink! Ja, jeg var flink i alt. Grunnen til at jeg var flink i alt, var fordi jeg følte at jeg måtte være flink i alt. Jeg måtte hele tiden fylle opp tiden med å gjøre de tingene jeg var flink i. På innsiden hadde jeg følelser som ingen visste om. På innsiden følte jeg meg tom hvis jeg ikke var flink. Problemet var at jeg aldri følte meg flink nok. Jeg hadde så mange roller å utfylle og være flink i, og forventningene jeg hadde til meg selv var alt for høye.

Så kommer det store spørsmålet. Hvorfor var det slik? Vel, jeg vet ikke, men jeg leter etter svar. Noen svar har dukket opp med årene, og det har mye med min barndom å gjøre. Selv om jeg hadde en barndom som mange kunne drømme om , var det noe i meg som ikke var riktig.

Uansett, da jeg ble 10-11 år begynte utfordringene å komme. Mitt behov for å være flink i alt, gikk ikke alltid som jeg ville. Siden jeg var så flink i alt, var det mange av vennene mine som var misunnelige og prøvde å svekke meg. Behovet mitt for å føle tilhørighet med vennene mine var høyt, Og jeg kom opp i situasjoner og konflikter med vennene mine, som gjorde at tomheten på innsiden ble større. For å være eksakt var tomheten på innsiden dårlig selvbilde. Jeg hadde dårlig selvbilde, og det var den tomheten jeg måtte fylle med å være flink.

Utfordringene gjorde at tomheten ble større, og jeg var ikke flinkest i alt lenger. Tomheten krevde en løsning. Jeg begynte å lete etter feilene ved meg selv. Som 11 åring, fylte jeg tomheten min med å være flink i å gå ned i vekt. Jeg skulle vise ”vennene mine” som sviktet meg at jeg mestre alt. Jeg skulle vise dem at jeg kunne forandre kroppen min, til det perfekte. Jeg skulle bli perfekt!

Som dere skjønner, med disse følelsene gikk dette dårlig. Det eneste jeg ble flink til etter noen uker, var å gå ned i vekt. Og en kontrollfølelse fylte tomheten i meg.

12 år gammel ble jeg lagt inn på barneklinikken på St.olav og var veldig veldig anorektisk. Diagnosen kom! Anoreksi! Dette var uforståelig for mange, hvorfor meg? Jeg som var så livsglad og flink. Vel, de skulle bare ha visst.

Men den jenta som de kjente, var borte. Tomheten var fylt av anoreksi, og jeg var fanget.

De neste tre årene var jeg innlagt. Jeg var fanget i anoreksien. Ingen fikk den lille jenta fram, ingen ting hjalp. I tre år var jeg inn og ut fra barneklinikken og innlagt på Bup lian.

Mine dager var fylt med anorektiske tanker, og den styrte meg. De tre årene jeg var fanget bestod av tvangsforing, sondeernæring, overdoser, kostlister, tvang og mørke. Foreldrene mine fikk mange ganger beskjed om at jeg ikke kom til å overleve, og uansett hva som ble gjort, ville ingen klare å nå jenta deres igjen. Hun var borte! Mamma og pappa og resten av flokken mistet aldri håpet, de kjempet for meg, for den lille jenta som var fanget.

Det som skjedde videre var at jeg ikke lenger fikk tilfredstilt tomheten med anoreksi. Jeg var sulten, både på mat og livet. Nok en løsning på tomheten dukket opp. Bulimi!

Det resulterte at vekta gikk opp, og jeg kom mer og mer tilbake for hver kilo som gikk opp.

I de siste tre årene har jeg bodd hjemme, jeg har fungert bra, men jeg har vært avhengig av bulimien. Bulimien håndterte følelsene mine, slik at jeg kunne leve. Vi oppfylte hverandre.

Men det å leve med bulimi, innebærer en skamfølelse større en fjell, mye penger, ufattelig mange konflikter med mine nærmeste, og vonde følelser. Noen perioder var jeg styrt av monsteret. Tvang, vonde følelser og skam ble for mye. Jeg følte meg fanget igjen.

De siste månedene har jeg søkt etter løsninger på alle de vonde følelsesballene. Og nå lever jeg styrt av anoreksi og bulimi. Jeg begynner å forsvinne igjen, men det er ikke noe jeg ønsker. Disse årene der jeg har vært fanget i spiseforstyrrelsens klør, har vært vonde, og jeg ønsker ikke å ha det slik lenger. Jeg har drømmer, planer, behov for å fylle tomheten inni meg med noe annet enn en spiseforstyrrelse. Jeg vil oppleve, føle og være. Jeg vil være fri!

Jeg vet veien er lang, men jeg vil finne meg selv. For jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg var 11-12 år da spiseforstyrrelsen fanget meg, og barndommen min var også fylt av en tomhet. Jeg har aldri visst hvem jeg er. Jeg vil finne det ut. Hvem er jeg, uten en spiseforstyrrelse, uten denne tomheten.

Det er bare en måte å finne meg selv på, og det er en krig. En krig jeg snart skal inn i.

Krigen mellom meg og spiseforstyrrelsen. Jeg vet det finnes to veier ut av denne tilværelsen. Den ene er at spiseforstyrrelsen vinner, og alt dør. Den andre er friheten, der jeg vinner, og gevinsten er livet.

Jeg leter fortsatt etter svar, men mest av alt leter jeg etter meg selv.

~Lea Amalie~