tirsdag 4. januar 2011

vakumhode, berg-og-dalbane og snørr.

Denne dagen har kun minnet meg om en ting. En berg- og - dalbane.


Dagen min begynte med følelsen av at dette kom til å bli en bra dag. Berg-og-dalbanevognen kjørte i retning positiv, og etterhvert kom jeg høyt nok opp i lufta til å se hele dagens bilde av følelser og gjøremål, en oversiktlig trygghet på at vogna ville fortsette i riktig retning. 
Jeg har i det siste begynt å forberedt meg på et vendepunkt, noe jeg har skrevet om i dette innlegget
Jeg hadde begynt å kjenne at skuldrene senket seg 10 meter, fordi jeg visste at jeg kom til å få hjelp snart. 

Berg-og-dalbanevognen min som gledelig gikk i en behagelig retning, fallt plutselig av skinnene og langt nede i de vonde følelsene. En mail fra min behandler var grunnen. Eller, egentlig lå grunnen til at vognen min brått endret retning og kastet meg av lasset, innholdet i mailen. 
Det er lang ventetid, og jeg får ikke noe svar enda, siden det er så mange der ute som også kriger med monster inni seg, som trenger et kraftig spark i baken. 
Jeg vet dette høres egoistisk ut, men jeg trenger virkelig en hånd, og spiseforstyrrelsen trenger alle rævspark den kan få. Og jeg trenger det nå, før jeg blir for liten, og spiseforstyrrelsen for stor. 

Ja, vognen min fallt av skinnene, og ble stående i mørket. 
Det har den gjort i hele kveld, og nå har jeg pådratt meg en forferdelig innfluensa, som får meg til å ligne på en innskrumpa rosin. 
Mammas beskrivelse av dagens Look var "gravid kreftpasient". 
varmeflaska på magen beskriver graviditeten, og fargen på trynet mitt forklarer det andre. 
Jeg for min del, føler meg som et vandrende oppvarmet vakumhode, med en vaskemaskinlignende mage som er festet til et rivgjern av en hals.
 (vaksemaskinlignende mage = veldig ukontrollerbar mage som slenger vann hit og dit, ut osv) 

Så ligger jeg her da, i senga mi, som jeg foreløbig sammenligner med vognen som sitter stuck i mørket. 
Jeg håper jeg ser ut som et menneske i morgen + at noe har sørget for at vogna mi står på skinnene igjen. 

Eller kanskje det var noe sånt som skjedde? 

Men jeg burde snart få oppleve bedre turer gjennom dagen.
mersom en slik?


isåfall:
<3

God natt. 
~Lea Amalie~

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

gode ord dør sist