motløs...

Jeg klarte å være ærlig i dag. Jeg klarte å fortelle om tvangstankene mine til kontaktsykepleieren min. Jeg fortalte at dagen er fyllt opp av tvangsritualer og tvangshandlinger, og at jeg ikke hadde sjangs til å stå imot. Siden jeg ikke går opp i vekt og ikke følger den vektøkningskurven som de skal ha meg til å gjøre, økes heller sondematen, enn å prøve å hjelpe meg å få kontroll over aktivitetsnivået. Det er slik opplegget er. Går jeg ikke opp i vekt, blir det flere kalorier. Slik ble det i dag også. Jeg prøvde alt jeg kunne å si hva jeg trengte for å komme over denne kneika, og at det ikke kom til å bli noe lettere dersom sondematen øktes igjen. Det blir bare enda en ond sirkel som jeg må slite med. Men jeg har ikke gått opp i vekt(suprise), og dermed blir det flere kalorier fra i morgen av.

Jeg blir så sint og lei. Hvorfor kan de ikke høre på hva jeg sier. Jeg får mer enn nok kalorier. Det  er tvangstankene og anoreksien de må hjelpe meg med. Jeg trenger hjelp til å styre den.

Jeg blir litt oppgitt. Jeg vet jeg må opp i vekt, og de mener dette er den beste måten å gjøre det på. Jeg må liksom finne ut selv at jeg ikke skal trene og forbrenne. Vel, det er det eneste som står i hodet mitt for tiden, så det blir litt problematisk du. Jeg klarer ikke å trosse tvangstankene alene. Jeg trenger så mye hjelp, støtte, motivasjon og omsorg som jeg kan få hvis jeg skal klare det. Kanskje trenger jeg å bli fratatt all kontroll også.

Jeg vet at dette innlegget delvis kommer fra min anorektiske side, men mellom linjene så er det bare en fortvilet Frida som prøver å finne en måte å overleve dette på. Jeg vil bli frisk. Jeg vil bli fri. Men hvordan veien blir til er en annen sak. Jeg blir litt motløs av og til. Hvordan er det mulig å komme så langt ned?
Hvordan er det mulig at en sykdom skal invandere et uskyldig liv, og ta så stor plass. Den vil ikke slippe.


~Frida~