Jeg hadde en god samtale med min kjære i sted. Jeg fortalte hele greia. Det var utrolig godt å være ærlig med han. Det har vi lovet hverandre. Vi var begge enige om at noe måtte gjøres, før jeg går i gulvet av all forbrenningen som sykdommen skal ha meg til å gjøre iløpet av en dag. Jeg må formidle.
Hvis jeg noensinne skal bli frisk, så må jeg si fra. Angst til tusen bare ved tanken.
Det å trosse angst og tvangstanker som er så sterkt, får meg til å grøsse. Det kommer til å bli steinhardt.
Jeg kommer til å trenge utrolig mye støtte og hjelp og motivasjon for å ikke forsvinne i anoreksiens motstand.
Jeg kommer til å trenge mine kjære som må holde fast i Frida, motivere meg og passe på meg.
Jeg trenger så mye for å klare dette. Første skritt er å be om hjelp. På en måte som jeg ikke har gjort før.
På en ikke-destruktiv måte. Gjennom dagboken min eller ved å snakke.
Det er tøft. Men jeg vet innerst inne at det er det eneste riktige å gjøre. Kroppen min tåler ikke mer.
Frida forsvinner. Frida vil jo bli fri og frisk. Hun trenger hjelp til det. Det må bare aksepteres. Jeg kan ikke klare å bekjempe anoreksien alene, når den er så sterk. Jeg må akseptere angsten som kommer, og få hjelp til å takle den på best mulig måte. Jeg må godta at kroppen trenger næring og hvile. Jeg må trosse.
Hvis jeg ikke klarer det, blir det gjort likevel. Det er jo best at jeg er mest samarbeidsvillig og klarer å stå i det selv. Det er jo tross alt min kamp.
 |
| JEG ER STERK! |
 |
| JEG VIL BLI FRI! |
 |
| jeg skal klare det! |
~Frida~
Du klare det! Og når du først har trossa den, kanskje den slipp litt? Om ikke med en gang, så etter hvert.
SvarSlettjeg blir så glad når du sier at du VIL trosse tankene og handlingene, gjøre det rette og si ifra, men så kjenner jeg meg veldig igjen i å holde igjen, "utsette" og kampen mot å klare det. Det ER vanskelig, men se på deg selv Frida? du klarer det! du har allerede kommet langt ved å snakke ut, si sannheten og innse at det må gjøres noe meg. vær stolt av deg selv, og forsett å kjempe som aldri før. jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av deg, dette skal du klare! <3
SvarSlettsv: Jeg ser at du har det ikke noe lett du heller, og spiseforstyrrelsen min har nok ikke gått like langt som din. Jeg håper for all del at du klarer å komme deg ut av det! Jeg vet hvordan det føles når folk sier du må spise når man ikke vil det selv, det er helt forjævelig :/.. uff, jeg håper du blir frisk igjen! <3
SvarSlett