Tanker sirkulerer...

Ensomheten og tristheten over at jeg jeg ikke er hjemme er stor ikveld. Jeg føler meg utrolig ensom og alene.
Tankene rundt kampen jeg har foran meg, gjør meg litt motløs. Jeg må vel prøve å tenke at jeg må ta en ting og en dag i gangen, men kommer jeg meg egentlig videre da? er det nok å gjøre det samme hver dag? hvis fremskrittene viser seg, og dagene blir bra, kommer jeg vel videre. Men hva med de dagene jeg må gjøre endringer? Hva med de dagene hvor det er et ork å bare være til? hva med de dagene hvor depresjonen og tristheten fyller meg? Klarer jeg å få Frida-gnisten tilbake? Jeg kjenner det sirkulerer så mange tanker rundt den kampen jeg har foran meg. Jeg klarer liksom ikke helt å fokusere på at jeg må ta en dag i gangen. Jeg er så redd for at ting skal stoppe opp eller gå for sakte, eller i verste fall gal vei. Jeg vil så inderlig bare bevise for meg selv og for mine kjære at jeg klarer dette. Jeg holder på å klarte opp av et ganske mørkt hull nå, og det er vanvittig tøft. Det har vært ganske mørkt for meg de siste to månedene. Det har stått om liv og død. Mitt liv. Mitt liv som anoreksien holdt på å tok. Det er underlig og rart å tenke på. Anoreksien holdt på å vant en stund. Anoreksiens mål var nesten oppfyllt. Jeg var så svak som det går ann å bli. Jeg var nesten borte. Jeg var ikke i stand til å kjempe og ta kontroll. Noen måtte ta fra anoreksien kontrollen. Det var noen dager der alt stort sett var et helvete for alle. For meg var dagene fyllt med angst,smerter og anoreksi. For mine kjære var det like ille, men de måtte føle håpløsheten av å ikke kunne gjøre noe og frykten for at ting kunne gå galt i tillegg. Jeg har befunnet meg i et veldig mørkt hull i to måneder, og nå er det endelig fremgang. I dag beviste jeg for meg selv at jeg kan ta litt kontroll. I dag vant jeg litt. Klarer jeg å fortsette? Klarer jeg å fokusere på målene og drømmene mine hele tiden når denne depresjonen og ensomheten fyller meg.
Angsten for at en skikkelig depresjon skal komme fyller meg litt nå. Det er det siste jeg trenger akkurat nå.
En depresjon er tung og vond og kan fylle mine rom med drømmer og motivasjon. Det er lett at ting blir mørkt.hva gjør jeg da? Hva skal jeg kjempe med da?

Angsten og tankene sirkulerer. Jeg vil så gjerne fortsette å være sterk, bekjempe og trosse, kjenne lettelse over fremgangen, være glad når jeg får besøk av mine kjære, klare å pynte meg med farger, se lyspunkt i hverdagen. Jeg vil klare å komme så langt at jeg vil få en bra sommer. Jeg vil klare å komme meg til levanger, for å ta opp kampen for alvor. JEG VIL BLI FRISK!

Det hjelper å skrive JEG VIL!

Jeg vil oppfylle drømmene mine. Jeg vil realisere alt jeg og Lars ligger å drømmer om sammen. Jeg vil kjenne at jeg blir sterkere og sykdommen svakere-borte. Jeg vil LEVE et liv-ikke overleve. Jeg vil være FRI- ikke fanget. Jeg vil vinne denne kampen, fordi ingen ting i hele verden kan slukke mitt håp om å bli fri.

SVAK! SVAKERE! SVAKEST!

 STERK! STERKERE! STERKEST!
hvorfor? fordi Tro, Håp og Kjærlighet<3

Og fordi jeg har drømmer- og en kjernekar og dele drømmene med.

 drømmene skal bli virkelighet!

~Frida~